Specter

Sabers

CD (2003) - Neurot / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Åndemaning

Debutalbum spilt inn sammen med Martin Bisi i New York City.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook24.01.2004

Jeff Conway og Charlie Hines utgjør duoen Sabers, og de har holdt det gående siden begynnelsen av 90-tallet da de begynte å spille sammen i studentbyen Lawrence, Kansas. Etterhvert fant de veien til New York City, og i november 2002 spilte de inn sitt første album sammen med den anerkjente produsenten Martin Bisi (som i en årrekke har bidratt på plater med artister som Sonic Youth, Swans, Foetus, Derek Bailey og U.S. Maple).

Spectre består av fire lange komposisjoner med eksperimentell mørk ambient/industriell noise. I god Neurot-tradisjon (House of Low Cultures, Culper Ring, Grails og tenk også i banene til James Plotkin/Mick Harris) er dette musikk som egner seg både som tapet for dine drømmer og som en vrengt illusjon av våken tilstand. Gjennom langsomme soniske bølger av gitar og trommer, loops og merksnodige feltopptak kjørt gjennom effektbokser og pedaler utenfor vanlig fatteevne, skaper Sabers en mildt sagt trykket og foruroligende stemning på Spectre.

Det er mye bevegelse i duoens tette lydbilde, som i stor grad er bygget opp rundt trommer og gitar. En konstant tilførsel av flere lag med udefinerbare lyder gjør at de aldri blir statiske, samtidig som de holder tilbake og sjelden slipper fri den kraften som de holder i tømmene. Loess Kindchen åpner med en undervannsferd av knirkende klaging og murrende gitarer, med en tempodreining etter fem minutter drevet frem av en enslig hurtig-dunkende tromme. Den relativt rolige starten etterfølges av 10 minutter monstrøse Golden Green. Vi er på overflaten for et øyeblikk, med noe som minner om uskyldig fugleknitter. Men allerede etter et par minutter dras vi atter ned til dypere farvann. Stygge pulserende støyutbrudd skjærer inn mellom den rituelle rytmikken, og når trommene for alvor møter feedbacken etter seks minutter er det med et tungt gufs av Earth eller Sunn O))), for så å sakte tones ned igjen til utgangspunktet. Lion Pose introduserer en mer oppjaget jazza rytme som leker seg oppå den konstante lavaen av urolig støy og feedback. Klimaks søkes i Emeritus, en 11 minutter lang sonisk oppdagelsesferd inn i en jungel av krigerske indianerstammer såvel som et moderne høyteknologisk samfunn på randen av kollaps.

Disse 40 minuttene med vakker uhygge anbefales ikke i første rekke den fintfølende og lettskremte, men platen egner seg for både åndemaning og lettere angstfremkallelse.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: