For My Friends

Blind Melon

CD (2008) - Capitol / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Oh I feel, these memories are real

Blind Melon gjør comeback med en plate som fungerer fint som et nostalgisk tilbakeblikk, men ikke mer.

Av Isabella Greffel

Del på Facebook11.11.2009

Var du vokalist i et alternativt rockeband på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, så skulle du sannsynligvis før eller senere dø av en overdose. Spilte du gitar eller trommer i et av disse bandene som ble riktig store i forrige årtusen, så er det nå tid for å samle de gjenlevende, få tak i en ny vokalist og gi ut en plate. 40-årskrisen har tatt ballegrep på de aldrende grungerne.

I 1995 led Blind Melon samme skjebne som så mange andre band. Vokalisten Shannon Hoon døde av en overdose, og Blind Melon ble lagt på is. I 2006 ble det derimot annonsert at bandet hadde gjenoppstått med Travis Warren bak mikrofonen. I løpet av de neste to årene ble nye låter sluppet og etterfulgt av fjorårets For My Friends som blant annet ledet til en Europa-turne.

For My Friends begynner som epoken ble avsluttet for ti år siden. Det er beintfram 90talls-rock basert på fengende gitarspill og en lettere tilbakelent rytmeseksjon. Det er fremdeles vokalen som drar frem følelsene og gir liv til låtene. Det er heller ikke fritt for at en lar seg dra med noen år tilbake i tid, samtidig som nittitallets helteband som Guns 'n' Roses, Live, Alice In Chains, Nirvana og Pearl Jam dukker opp i hodet.

Platens første del er fengende. Det er lett å la seg rive med og skli bortover gulvet på knærne, samtidig som en hyler med og durer av gårde på luftgitaren. Knappe 20 minutter ut i platen er nittitallet fremdeles upåklagelig rosenrødt og fengende. Men så blir en lei, eller sliten? Kanskje en er blitt for gammel? For ikke synger en med, ikke går rockefoten, og ikke leker fingrene seg over imaginære strenger lenger.

Der Alice In Chains med sin nye plate makter å holde oppe trykket med suggerende, mørke gitarriff, klapper Blind Melon sammen. Overgangene blir for forutsigbare, og både vokalen og gitarene mister mer og mer av slagkraften de hadde innledningsvis. Til sist sitter jeg igjen med tre låter. For My Friends og Wishing Well er hyggelige tilbakeblikk, og sammen med With The Right Set Of Eyes, de låtene som holder det nivået som forventes av nittitallet.

Men kanskje var ikke nittitallet så gøy, egentlig? Mulig har det blitt glorifisert og preget av en sødmende nostalgi? Mer sannsynlig er det nok at materialet Blind Melon har kommet opp med rett og slett er for slapt. Returen med Blind Melon er til slutt ikke like fantastisk som jeg husker tiden før millenniumsskiftet.

Oh I feel, these memories are real, synger Warren i tittellåten. En låt som nettopp er et nostalgisk tilbakeblikk, og en hyllest til den fantastiske og perfekte tiden som da var.

Og det er jo sant. På nittitallet regnet det jo aldri, sommerene varte bortimot evig og det var alltid snø på julaften.

Feedback - lesernes mening

Mortenstrand

2009-11-12enig

Veldig enig i anmeldelsen. Fikk litt nostalgisk følelse av å lytte igjennom skiva men den taper seg mot slutten. Derimot to av medlemmenes forrige forsøk på å starte et nytt blind melon "unified theory" var faktisk litt mer spennende og hørtes ut som om dette var hva blind melon hadde hørt ut som om de hadde fortsatt med Shannon på vokal.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: