cover

Live at the Googolplex

Clutch

CD (2002) - Megaforce

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Stoner / Sørstatsrock

Spor:
Who Wants to Rock?
Pure Rock Fury
Sea of Destruction
Immortal
Careful With That Mic...
Impetus
El Jefe Speaks
Rock and Roll Outlaw
12 Ounce Epilogue
Big News I
Big News II
Brazenhead
The Soapmakers

Referanser:
Queens of the Stone Age
Kyuss

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The real southern feeling

Med så mange blues-inspirerte heavy riffs, at jeg nesten fikk lyst til å ta meg turen til Muddy Waters...

For deg som har latt deg trollbinde av Molly Hatchet, Kyuss og Corrosion of Conformity, enklere sagt: du som har smak for den ikke fullt så brutale siden av tyngre rock har en liten overraskelse i møte med Clutch.

De startet som et hardcore-influert band i 1991, men det tok ikke lang tid før de begynte å bevege seg over i en form for "down to the roots" stoner-retning. Deres musikk er nå en type heavy blues-riff dreven southern rock, med et tilsnitt av en svett testosteronbefengt John Lee Hooker og en herlig shuffle-beat som knytter det hele sammen til et massivt bakverk.

Om du ikke er kjent med Clutch, er Live at the Googolplex en utmerket introduksjon. Det består av opptak fra 2001-2002 og har en gjennomført produksjon, men er skittent nok til at du kan føle "øvingsrom-atmosfæren" som gjenomsyrer deres musikk. Albumet fungerer mer som et "best-of album" enn et livealbum. Clutch' musikk er såpass møkkete at denne innspillingsformen gir dem en ekstra liten piff. Rockefoten min trampet fast og behagelig i 46 litt for korte minutter - de kunne vel unnet oss litt mer musikk for pengene?

Idet Live at the Googloplex begynner å snurre inne i det elektriske kulturapparatet ditt, strømmer vokalist Neil Fallons "sint Tom Waits-aktige" røst ut i rommet, og blir raskt etterfulgt av den tunge drøvtyggede distortion-gitar til Tim Sult. Dan Maines vegg av bassganger forsterker bare den groovy følelsen som kryper nedover ryggraden din. Denne massive strømmen av deilig riff-rock blir bare avbrutt av noen herlige takter av Jean Paul Gasters tromme-breaks, som ofte er behagelig utight.

Clutch' niende album er som nevnt en fin introduksjon til deres herlige verden, men den mangler de alternative sporene som raffinerte utgivelser som Elephant Riders, Jam Room og Pure Rock Fury. Jeg savner de sporene som skiller Clutch fra resten av bandene i "heavy southern rock" sjangeren, som Bertha's Big Back Yard og Release the Dub. Disse må jo være utmerket til å framføre live?!

Clutch er ikke det jeg vil karakterisere som et typisk stadion-rock band. Jeg mener at skitten riff-rock ikke har noe å gjøre på store arenaer, men ved suksess følger stadiumskonserter. Googolplex er som kjent et fandenivoldsk stort tall, skjønt jeg tviler på at det var så mye folk tilstede ved arenaene som har besmykket seg ved samme navn... Selv om det sikkert var mye folk på konsertene, har produsentene gjort noe jeg vil kalle en liten genistrek; de har redigert vekk mye av publikumsjubelen, uten at det høres unaturlig ut. Dermed blir du sittende igjen med en klubb-atmosfære i stedet for en pompøs stadiumsfølelse. Ganske lurt, ikke sant?

Om jeg noen gang hadde vært ved Mississippis elvebredder hadde jeg sikkert sittet og lengtet tilbake med et glass whiskey i neven, idet Live at the Googolplex gjorde sine runder inne i CD-spilleren. Dette albumet gir deg en skikkelig "southern-feeling", og man venter bare på at en fullblods mustanghest skal komme galopperende gjennom rommet når man hører spor som Who Wants to Rock og Careful With That Mic...

Albumet er litt for kort og det alternative tilsnittet som er et av Clutch' varemerker er borte, men Live at the Googolplex står alikevel igjen som et stødig livealbum. Her hører man rocken der den hører hjemme, og det skinner igjennom at Clutch er et strålende liveband.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1

(Normann)

Et stykke kulturhistorie - Robert Normanns musikk gjenoppstår i oppusset lyddrakt.

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust