Genre:
Rock
Stiler:
Post-rock / Eksperimentell rock / Instrumental / Alternativ
Spor:
Arundel
Roadrunner
Pink Holler
Plastic Energy Man
Drunken Spree
Bups
Crowd of One
I Am Not Lonely With the Cricket
Knocking the Casket
Up North Kids
Arundel
Referanser:
Tortoise
Aerial M
Slint
The For Carnation
Royal Trux
Palace Brothers
Gastr Del Sol
Zwan
Se også:
Whatever, Mortal - Papa M (2001)
Hole of Burning Alms - Papa M (2004)
M+
M - said to represent the human face without two eyes.
Del på Facebook02.12.2000
Gitaristen David Pajo hviler ikke lenge på tidligere bragder (Slint, The For Carnation, Palace, Tortoise m.m). Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M - ingenting å si på fascinasjonen for denne mystiske bokstavem.
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Spennvidden er stor, men med en klar distanse til Slints emocore, og mer mot et eget kunstnerisk emofolk-uttrykk. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Shark Cage er aldri kjedelig å høre på.
En del av denne platen trår krautrocken lett på tærne. Dette gjelder særlig den flotte Drunken Spree som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig driver låten skikkelig i gang er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på den 15-minutter lange I Am Not Lonely With the Cricket. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På Crowd of One bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt.
De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i Knocking the Casket og Up North Kids, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachienes skyggedaler, hvor Pajo hører hjemme.
Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper David Pajo sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.
Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm, klassikeren Julien Donkey-Boy (1999) og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This is Modern Art (BBC4, 1999).
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp