No More Stories / Are Told Today / I'm Sorry / They Washed Away / No More Stories / The World Is Grey / I'm Tired / Let's Wash Away

Mew

CD (2009) - Columbia / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Siste brikke i puslespillet

Frykten har avtatt, og en episk drømmeverden åpenbarer seg.

Av Silje Dahl Osnes

Del på Facebook17.08.2009

De som husker Mews plate ...and the Glass Handed Kites fra 2005, vet at den spiller på frykt og angst. På deres nye album har frykten avtatt, men angsten ligger fortsatt igjen og ulmer.

Vokalist, gitarist og låtskriver Jonas Bjerre, har en spesiell oppfatning av det å være menneske. Bjerre sier selv at han aldri har forstått seg på livet, og at han mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre det heller. Kanskje er det derfor han har for vane å skrive så kryptiske tekster? Vel, Bjerre har kanskje ikke forstått seg helt på livet, men han har da i det minste forstått noe.

Mew er et svært perfeksjonistisk band, og alt man hører, hver eneste rytme og hvert eneste riff er planlagt ned til den siste detalj. Det føles som evigheter siden sist vi hørte fra det danske drømmepop-bandet, men for å lage en plate som blir å regne som det store gjennombruddet - og siste brikke i puslespillet, kan man ikke akkurat ligge på latsiden. Det er mye som har skjedd siden de angstfylte dagene i 2005.

Bassisten Johan Wohlert sluttet i bandet etter innspillingen av And the Glass Handed Kites, til stor fortvilelse for fansen, og igjen stod tre ganske forvirrede bandmedlemmer.

Nå er Mew på nytt terreng, og det mørke temaet fra det tidligere albumet er nesten visket helt vekk. For nå er det dansbare, eksotiske, lyse og glade låter som står i fokus. Men Mew har alt annet enn mistet seg selv. Ved å miste et bandmedlem fant de en helt ny side ved seg, og ingenting er bedre enn et band som vet å fornye seg uten å miste det særegne.

New Terrain er åpningskuttet på skiva, og spilles låta baklengs kan man høre låten Nervous, det er en godt skjult genistrek:

Nervous/I know/And I saw you running/It seems like everywhere you go/To the flooden wooden floors of my house/They're out to get you.

Der var det igjen. Angsten. Men så fort låta skifter og den storslagne singelen Introducing Palace Players når ørekanalene, forsvinner den like fort som den dukket opp.

Swirlies-gitarist Damon Tutunjian står for den utsøkte gitaren vi hører i den drøyt ett minutt lange introen før Bjerres englevokal skyter inn. Og sammen med gitarist Bo Madsen og den sterkt tekniske trommisen Silas Graae, skaper de en helt unik eufori for lytteren.

Mew er et melankolsk band, og på en måte er No More Stories like trist som dens forgjenger. Piano blir flittig brukt, og i kombinasjon med Bjerres androgyne røst og et langt mer upbeat lydbilde enn vi har hørt Mew tidligere, blir det allikevel sårt, vakkert og tårevått.

Tekstene er ikke fullt så kryptiske lenger som de var på både Frengers og And the Glass Handed Kites, og skiva i seg selv er langt lettere å svelge, siden den både er catchy og laid back. Hos denne anmelder hersker det liten tvil om at dette vil bli albumet som vil lede Mew inn i skandinavisk popelite, og ta plassen som et av de største bandene siden Abba.

Vel fortjent naturligvis, samtidig som jeg unner Mew all suksess så må jeg innrømme at denne tanken skremmer meg litt. Det var ikke lenge siden folk sa "Mew?" og ristet på hodet

- "Aldri hørt om".

Feedback - lesernes mening

Thomas Flåten

2009-08-26grøss og gru.

Årets verste tittel? Ja, tror nok det.
Er anmeldelsen bedre enn selve plata? Definitivt.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: