cover

Cheer Up

The Oowees

CD (2007)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poppunk

Spor:
Cheer Up!
Doo Wop Wop
Pickin' Up Girls
Stood Up
Cleavage Cleavage (I only See Your Boobs)
I'm So Lazy
Supermarket Ballad
(Party With) Los Aarones
Let's Get Drunk
Out of My League
Treat Me Nice
Come a Little Closer
Be My Girl
It Sounds the Same

Referanser:
Ramones
Green Day
Blink-182

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Ikke alt kan repeteres

Genretro powerpunkere debuterer minst 30 år for sent.

Det er mange grunner til å starte et band. Damer. Raske penger. Berømmelse. De tre medlemmene i Fredrikstadbandet the Oowees må imidlertid sies å ha en av de bedre, for ikke å si mer originale, nemlig en felles kjærlighet for Cartoon Networks The Powerpuff Girls. Bandet så dagens lys i 2002, sterkt inspirert av nettopp verdens søteste superhelter, og deres kamp for å redde verden før sengetid. Etter flere runder på norske konsertscener, blant annet som oppvarming for Carburetors og Los Aarones, er the Oowees nå ute med sin debutplate, Cheer Up.

The Oowees har satt seg fore å være en motvekt til, ifølge dem selv, overvekten av melankolske unge menn med kassegitar som preger den norske musikkscenen nå, og, om mulig, gi dem et spark bak. Dette har de planlagt å gjøre med gitardrevet power-pop-punk, samt tekster om øl, damer, festing, øl, og enda mer øl. Med det er det kanskje ikke overraskende at låtene the Oowees her serverer ligger milevis fra Sex Pistols' politisk inspirerte 'no future for you, no future for me-punk', men heller leder tankene i retning av band som Green Day, Blink 182, og ikke minst de originale tegneseriepunk-rockerne i legendariske the Ramones.

Plata åpner med tittelsporet Cheer Up, en energisk, innstendig oppfordring til emo-rockere og andre likesinnede om å komme seg ut i sola, og setter i så måte standarden for Oowees debut. Dette er, som resten av låtene, høyt, fort, catchy og, ikke minst, morsomt. Det lar seg nemlig vanskelig gjøre å ikke til en viss grad bli sjarmert av låter som Let's get Drunk og Cleavage Cleavage (I only see your Boobs). Dessverre taper Oowees' sjarmoffensiv seg så alt for fort, og litt senere på plata oppsummerer de selv, muligens ufrivillig, med låta It Sounds the Same. For, med unntak av den obligatoriske punkballaden, som passende nok har fått navnet Supermarket Ballad, er det et inntrykk man etter hvert blir sittende igjen med: Variasjon er ikke the Oowees store styrke. Og etter parolen If it ain't broke, don't fix it, gir de oss her et knippe tilnærmet totalt identiske låter. Men dessverre, det som låt bra på åpningslåta, låter ikke like bra når man får presentert det for sjette gang på rad.

I rettferdighetens navn bør det likevel trekkes fram at the Oowees her bare følger i fotsporene til noen av punkens absolutte pionerer, tidligere nevnte the Ramones. Nettopp dette at alle låtene høres tilsynelatende identiske ut, var også noe en annen punklegende, og en av Ramones største fans, Deborah Harry, trakk fram etter å ha vært tilstede på deres første konsert på CBGBs. Dessverre for the Oowees, hadde Ramones her en faktor på sin side som talte til deres absolutte fordel. Tiden. Ramones var med på å skape en sjanger, og fremførte sine to-minutters punklåter på et musikalsk bakteppe av 70-tallets glamrock og teatralske rockeoperaer. Når The Oowees nå, over 20 år senere følger nettopp denne samme modellen til punkt og prikke, låter det hele ikke lenger like nytt og spennende.

En annen ting som også talte til The Ramones fordel var at de hadde en tekstforfatter med engelsk som morsmål. Det har ikke the Oowees, og låtene drukner etter hvert i et hav av nødrim og forutsigbarheter. Nå trenger man ikke akkurat å være Oscar Wilde for å skrive en bra låttekst, noe man ikke trenger å se lengre enn til the Beatles' Love Me Do for å få bevist. Allikevel kunne man ønske seg noe litt bedre enn det the Oowees her presenterer, noe som kanskje kommer aller best fram i Pickin' Up Girls. Som åpningslinja så tydelig signaliserer, this is a song about picking up girls. Det er imidlertid grenser for hvor mange ganger man klarer å høre ordet Girls gjentatt i en og samme låt, en grense som the Oowees her ettertrykkelig overskrider så til de grader.
Også vokalist Glenn Glitters prestasjoner bærer preg av et mer enn forbigående kjennskap til the Ramones, og har her adoptert Joey Ramones karakteristiske hulk og knekk på stemmen. Glitter får ekstrapoeng for å ha gjort punk-hjemmeleksa si, men dessverre er dette igjen et grep som ikke faller helt heldig ut for the Oowees. Det som høres naturlig ut for Joey Ramone, fremstår som anstrengt, påtatt og etter hvert anmassende fra Glenn Glitter. I tillegg virker han så fastlåst i dette vokale mønsteret at han blir tilsynelatende ute av stand til å variere stemmebruken, og i løpet av plata blir han rett og slett kjedelig å høre på.

Fredrikstadguttene i the Oowees kan sin punkhistorie, og kjenner sjangeren og dens opprinnelse. Dette kommer tydelig frem på deres debutplate, men dessverre er ikke dette nok. Uten å sette sin egen vri på sjangeren, ender de opp med å føye seg inn i en lang rekke av forglemmelige og middelmådige pop-punk band. Jeg har en snikende følelse av at the Oowees gjør seg langt bedre som liveband, men som plateartister har de imidlertid langt igjen å gå.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Thelma & Clyde - White Line

(Karmakosmetix)

Mørk optimisme, massevis av driv og fremtidsassosiasjoner.

Flere:

Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"
Ed Harcourt - From Every Sphere