cover

Universal Sprache

Vladimir Bozar ’n’ ze Sheraf Orkestär

CD (2010) - Le Chant Du Monde / Harmonia / Import

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avantgarde / Metal / Jazz / Alternativ / Folkemusikk / World

Spor:
RRS Master
Super Mythoman
Todomak
Panzoni Pasta
Hector ou la Défaite de Martin Shin
Guignette
Le Grand Rabbi (La Revanche d' un Juif Japonaise)
Meglio Stasera
Rockabiloose
Gonzales
Toulofi Colum
Cartus
Ocham
GBS
Thermostat 7 (Remix d'Igorrr)

Referanser:
Mr. Bungle
Secret Chiefs 3
Frank Zappa
Estradasphere
Gong
Magma
Vladimir Cosma
Samla Mammas Manna
Sleepytime Gorilla Museum

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Oppladning og utløsning

Vladimir Bozar ‘n’ ze Sheraf Orkestär står i stolt givakt som en rank erigert fransk baguette blant vasne pariseragurker.

"Når Frankrike nyser, blir Europa forkjølet". Dette er et gammelt uttrykk ment å beskrive den ærverdige République Française's posisjon som ledende kulturbærer. I anledning Vladimir Bozar 'n' ze Sheraf Orkestärs nyutgivelse (med fem bonusspor) av debutalbumet Universal Sprache, får man lyst til å snu på de gamle bevingede ord.

For her har tilsynelatende hele verden nyst, hostet, frest og sprutet alskens basselusker rett inn i dette underlige orkesters franske fjes. Når snørrslapset omsider har stivnet og lagt seg som skimrende glasur i de penseltynne mustasjer, og armadaen av internasjonale bakterier har sivet vel inn og forårsaket en himmelstormende musikalsk infeksjon - da strekker den smittestoff-nedsyltede kroppen seg etter gebisset. Vladimir vil nemlig bite og synge - og samtidig forpeste alle åndsfriske med sin glade hundegalskap. Noen vil fråde av glede, andre kunne ikke for alt i verden tenke seg å røre ved dette skabbete beistet selv med en fjernstyrt ildtang.

Foruten den nær sagt obligatoriske trekk av hvitløk, Camembert og rød burgunder som slår i mot en idet det franske gap settes på gløtt, spyr Vladimir Bozar opp hårballer - ikke bare i den franske trikoloren, men i alle regnbuens farver, som et slags uortodoks bonne journée, altså.

Det er nemlig ikke den toneangivende adels rojale skarring, dvs. det sedvanlige franske rusk i vrangstrupen som herved gurgles frem i sterk nasjonalistisk ånd. Tittelen sier forsåvidt alt: Universal Sprache. Vladimir taler selvfølgelig med internasjonal tunge, musikkens språk. Men tungen er kløvet. Og sinnet spaltet. For gleden, eller aberet - alt etter smak og behag - ved slikt et internasjonalt fransk kyss, er at hele sulamitten formidles som et slags bidrag fra mentalsykehusets lukkede avdeling. Det er nemlig som om verdens platesamling skulle være knust i fillebiter og lappet lotterisk sammen igjen til én. Følgelig tror jeg resultatet blir hat eller elsk, folkens.

Å måtte stille en nøyaktig diagnose på et slikt hybridmonster blir alt annet enn enkelt. Bær over med meg, kjære leser. Dessuten, det å avgjøre om et menneske er spik spenna gærent eller et såkalt ingenium, er naturligvis en innfløkt oppgave. Som kjent er avantgardister folk som ikke helt vet hvor de vil hen, men kommer dit først. Grensen mellom geni og vanvidd er bl.a. et spørsmål om hvorvidt alt klaffer. Og hvem avgjør egentlig det?

At Frankrike har en nasjonalegoistisk stil er viden kjent. Som antydet er jeg ikke sikker på om akkurat den gir seg umiddelbart til kjenne på vår reise. For i beste Jules Verne-ånd fortoner dette seg som en jordomseiling, eller skal vi snarere si en jordomkalfatring? - et slags Alternative Rock & Rally Paris-Dakar, med innlagte pitstop hist og her over hele kloden. Vi får ta det billedlig og metaforisk. Musikken innbyr, eller snarere truer en, til nettopp det.

Startskuddet går i moderlandet hvor første etappe skal tilbakelegges – med Solkongens ekvipasje på rånetur! Vi begir oss straks ut på en fartsfylt odyssé gjennom latinerkvarteret i Paris via slottet i Versailles, og snart blåser man forbi Gizapyramiden og Meiji-tempelet i Tokyo. Plutselig trekkes man i rickshaw opp de østerrikske alper hvor "Edelweiss" jodles av maniske murmeldyr, og hvor nasjonalklenodiet, den barmfagre Heidi - for anledningen ikledd bunad og romhjelm, og med seidelbrettet plassert like under kroppens egne duvende fjelltopper - spretter trallende og budeieblid nedover dalførene som en våryr Venom-geit høy på fjelluft og en håndfull hallusinogener. På slapstick-vis, naturligvis ledsaget av passende masete tegnefilmmusikk, snubler den noe merkverdige fremtoningen og begynner å rulle som en voksende snøball. Og plutselig! Som ved et trylleslag med dirigentstokken befinner man seg ombord i en søvndyssende gondol. Men der glir gondolførerens bedagelige barcarole umiddelbart over i grynting, snøfting og til slutt dødshyl når man så setter utfor Niagara Falls. Etter det mislykkede svalestup bejubles man behørig av elektriske jungeltrommer og narkotiserte bønnerop. Absurd og abrupt tilendebringes det hele med månesafari og pauseunderholdning skreket frem i hårstrittende raseri av et indonesisk polkaband. Og se, det var bare ett spor! Eller var det to? For musikken krummer, vrir og lar seg smelte sammen som forgangne vinylplater i solsteken.

Som man forstår vandrer man utenfor det konformistiske musikksamfunn, stadig akkompagnert av (u)passende musikksnutter limt sammen i hytt og vær, og som ustanselig suser forbi. Å prøve å fange opp alle inntrykk blir som å stå i en orkan å tviholde på et stillfoto av en tilfeldig musikalsk periode. Men som tilværelsen i all generellhet, blir også disse bitene med musikk som en levende film med kontinuerlig handling, man forstår bare ikke alt. Og nettopp dét er det aldeles praktfulle ved dette orkesters galskap.

Vladimir Bozar 'n' ze Sheraf Orkestär startet opprinnelig som et hyllestband til Frank Zappa, og lød navnet The Children of Invention. Man får i grunnen en plattform å stå på der, en slags forklaringsmodell. Men med årenes løp har kvintetten trent opp sin kollektive rødvinsnese, og gjort den åpen og mottagelig for også andre dufter. Et nærliggende musikalsk eksempel må bli Mr. Bungle. Og studerer man den lange rekken av eksterne gjestemusikere finner man blant annet enkelte stjerneskudd fra åndsbrødrene i Estradasphere. Når man i tillegg opplyses om at Trey Spruance har lagt sin velsignede hånd over prosjektet, skjønner man kanskje hvilken vei den franske høne sparker.

Skiftene og temaene er hyppige, voldsomme og aparte – for delikate øreganger og frynsete nerver garantert slitsomme – men dog så oppfinnsomme, teknisk upåklagelige og latterfremkallende. Slik Fantômas tar deg med på en herlig metallkarusell eller Naked City tvangsfôrer lytterne med sine karakteristiske oppstykkede biter av musikkhistoriens renskårede edelgris, fremstår stundom også våre franske venner som tilbydere av samme produkt - dog med et slags langt mer naivt og komisk skjær over seg. Dessuten, det er ikke bare hulter til bulter. En gjenkjennelig systematisk arkitektur lar seg lett skue. Filmmusikkomponisten Vladimir Cosma – stor i visse kretser – får her sin renessanse med en spenstig versjon av "Le Grand Rabbi", det samme gjør Henry Mancinis svale bossanova-hit Meglio Stasera. Bravo!

Men vindretningen skifter stadig. Et tema blåses opp som en ballong, stiger til værs og visner raskt som en tulipanbukett i februar. Danny Elfmans gotiske klanglandskaper skues her og der, Knight Rider-temaet kamufleres i karnevalssminke og nærmer seg Zappas arrangeringer på sitt mest heseblesende. Yndige toner danser bolsjoi-ballett mellom snutter av Django Reinhardt, doo-wop og pompøs powermetal selv finske genrepurister ville headbange sine engleblonde hockeysveiser i henrykkelse over. Spansk serenademusikk, monstermetall, raske marsjer, franske chansons med jazzete overganger og karibiske rytmer vekselvis kiler og pisker rundt ørene mens vokalist Pedral bedriver mitraljøserapping, tysk ompacrooning og death metal-growling til den store gullmedalje.

Så selv om kontrasten mellom kam og matpapir-orkester, musikalske barnerim og den liflige klang av black metal er enorm, er det undertegnedes ydmyke påstand at Vladimir Bozar allikevel blir stående i stolt givakt som en rank erigert fransk baguette blant vasne pariseragurker.

Musikk som dette, hurtig skiftende som en prostituerts klientell på en såkalt god dag, blir ofte kategorisert eller avfeid som "musikk for ADHD-unger og/eller de med "manglende evner til å fokusere". Man kunne jo være fristet til å påstå at det snarere er tvert i mot: Dette er musikk for de med tipptopp konsentrasjonsevner.

Men det har jo etterhvert dukket opp en endeløs rekke av band som fyller både album og den enkelte låt med flerfoldige stilarter, genre, referanser og hint. Eller hinder. Det kan nemlig raskt bli en usmakelig "stuffed turkey" hvor hver enkelt ingrediens kan være en sann smaksopplevelse, men stappet og rørt sammen bringer de umiddelbare brekningsfornemmelser. Og ofte er heller ikke kalkunen stekt.

For i prinsippet er det likt som å tilberede en matrett. Man har kanskje råvarene, men man må kunne fordele ingrediensene. Det handler om å skille skitt fra kanel. Være en streng kunstner. Den tornekronede belastning for slike "encyklopediske" artister er ofte at mange av dem, i all sin pompøse prakt, så nødig vil miste grepet om lytteren at man i stedet mister grepet om seg selv og sin egen musikalske berettigelse. I ren desperasjon griper man note etter note at random - uten tro, innlevelse eller overbevisning, skrekkslagen ved tanke på om det i det hele tatt passer. Det blir ofte mye garnityr, hvor det til slutt fremstår teknisk, polert, logisk, profesjonelt og nærmest kalkulert i sitt frieri. Umusikalsk og umorsomt. Ferdig støpt i et oppstyltet manus, tilgjort. Ja, man kan godt si uten sjel.

Vladimir Bozar går nok ikke i den fellen, selv om enkelte nok vil hevde det. Knepet består delvis av den rytmiske veksling mellom oppladning og utløsning; man skaper simpelthen spenning og den nødvendige dramaturgi, selv om de nok kunne fått slepet av litt på kantene. Det tøysete blir på det beste bare morsomt, og det rent tekniske og innovative går hånd i hånd med det emosjonelle. Dimensjonene fremstår ikke som ren og skjær akrobatikk. Og samlet gir det faktisk mening.

Som museet Louvre er denne utgivelsen full av skatter, bare snudd på hodet av en slags musikkens Breton og hans snurrige surrealistbevegelse, og kompet frem av et metallens Muppet Show-orkester – det hele fremført i det absurde teaters sirkusmanesje.

Hvis du formodentlig skulle ønske deg en plate hvor den berømte Fiddler On The Roof for lengst har trillet ned fra taket men like fullt fremfører kosakkdans og psykedeliske drikkeviser i sterk invalid tilstand (i ordets beste betydning), hvor musene i kirkeorgelet gynger alkoholiserte og fornøyde på en stor potet og hvor generell galskap utøves med vanvittig presisjon, da vet du kanskje nå hva du bør være på utkikk etter.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fila Brazillia - Jump Leads

(Twentythree)

To brazillianerne viser vei hvor andre chillout-mekkere faller av lasset. En elektronisk høydare!

Flere:

Dungen - Skit I Allt
J. Mascis - Several Shades Of Why