cover

In Their Talons

We Were Lightning

CD (2011) - How Is Annie / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Ørkenrock / Indierock / Country / Folk / Sigøynermusikk

Spor:
We Are The Blood Of Every Bright Idea
So You Spat At The Moon?
Torpedo, This Is Bound To End In Tears
Labrador
This Was Not Called For
We Embrace Sunburns And Dying Noise Bands
You Owl Brigade, You Bring Them Silver Coins
Hey Coastguard

Referanser:
Beirut
Calexico
Kaada
DeVotchKa
Iron & Wine
Emmerhoff & The Melancholy Babies
The Captain & Me
Wunderkammer
Center of the Universe

Vis flere data

Se også:
So You Spat at the Moon - We Were Lightning (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ujevn signøynerindie

Noe ujevnt debutalbum fra et av Trondheims fremste indieorkestre.

Man kunne se konturene av litt av hvert på So You Spat At The Moon EP for et par år tilbake, og ventetiden blir kjapt lang når man har litt forventninger. Nevnte EP har blitt dratt ut av hylla utallige ganger siden den kom, og det har skjedd en del med We Were Lightning siden den gang. En ting kan man uansett konstatere med én gang - bandets referansepunkter har ikke bleknet mens vi har ventet.

Vokalen til Joakim Moldestad slekter fortsatt på Sam Beam (Iron & Wine), de østeuropeiske elementene har bare blitt enda mer dominerende, og utallige temposkifter tas i bruk hele veien – alt det setter veldig preg på lyden av We Were Lightning. Noe som er nok til å distrahere meg i lang tid, før jeg til slutt må innse at det er ikke like bra låtmateriale hele veien denne gangen. Det finnes ingenting som topper en låt som A 100 Daggers fra forrige gang, selv om både låten med samme navn som EP-en, So You Spat At The Moon, og We Embrace Sunburns And Dying Noise Bands ikke er langt unna. Også Hey Coastguard avslutter albumet på en utmerket måte, og minner oss på om at dette faktisk tidvis er akkurat så solid som vi kunne håpe på forhånd.

Det er nok et ganske ambisiøst album også, uten at det er helt enkelt å få hodet rundt akkurat hvorfor det fremstår sånn. Låtene fremstår kanskje mer kompliserte enn de har godt av slik de er oppbygd. Kanskje er det rett og slett også det at The Captain & Me gikk opp noen av disse sporene på en enda mer stødig måte tidligere i vår med sin Migrant.

Som hos The Captain & Me så er referansene ofte så sterkt hørbare at det blir selve fokuset å prøve å finne ut hvilken låt det minner om. I dette tilfellet er det Beirut, Gogol Bordello, Devotchka eller Calexico låtene ligner på ofte. Dette kan vel veie både opp og ned, men på ingen måte noe som hemmer We Were Lightning i nevneverdig grad. Holder man noen av disse navnene kjære, så er utgangspunktet for et lidenskapelig kjærlighetsforhold med dette bandet kanonsterkt. Uansett er det nok en fordel å starte det forholdet med EP-en fra 2009.

På den andre siden så er In Their Talons minst like modig som den første utgivelsen tilsa at bandet kunne være. De gode låtene kommer, men litt for spredt, og låtene når ikke alltid opp til ambisjonsnivået som noen av de setter. Modigheten betaler seg altså dessverre ikke i en gjennomgående bra skive, for dette er nokså ujevnt. In Their Talons er dermed nok et tilfelle av et album som hadde gjort seg særdeles mye bedre som EP.

Men når det er sagt, så er det viktig å påpeke at det hadde blitt en vanvittig bra EP. Det sier kanskje litt når dette bandet fortsatt fremstår som et av våre fremste indieorkestre, på tross av et noe ujevnt debutalbum. In Their Talons er like fullt et album som gjør bandet til en selvfølge på omtrent samtlige sommerfestivaler.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo