cover

The Grudge

Mortiis

CD (2004) - Earache / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Industriell metall

Spor:
Broken Skin
Way Too Wicked
The Grudge
Decadent & Desperate
The Worst In Me
Gibber
Twist The Knife
The Loneliest Thing
Le Petit Cochon Sordide
Asthma

Referanser:
Nine Inch Nails
Marilyn Manson
Burzum

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Mortiis Reznor

Mortiis fremstår her som en artist i stadig utvikling, og har beveget seg i en mer tilgjengelig retning på The Grudge.

Hele Norges sjarmtroll er tilbake med sin første skive siden Smell of Rain fra 2001. Nå er det sikkert begrenset hvor godt kjent Mortiis, eller Håvard Ellefsen som han egentlig heter, er her til lands, men jeg syns fremdeles at hele Norges sjarmtroll er en passende beskrivelse på denne mannen som tar image til et helt eget nivå. For når Ellefsen er Mortiis, da er det ingen vanlig person vi har med å gjøre. Ører og nese blir fikset på, og vi har Mortiis slik vi kjenner han best; som en mellomting mellom et troll og en alv. Hvis han hadde vært statist i Lord of the Rings hadde i alle fall ikke jeg reagert særlig.

Smell of Rain markerte starten (og slutten) på æra 2 for Mortiis, på grunn av et markert retningsskifte. Siden den tid har inspirasjonskildene i mye større grad kommet frem i musikken. Som her på The Grudge, som for øvrig er et skritt videre til æra 3 ifølge Mortiis, er det helt klart at Nine Inch Nails er blant de viktigste. Særlig har nok Mortiis hørt mye på Pretty Hate Machine og The Downward Spiral. I tillegg har han nok også hentet litt fra sine tidlige dager i Emperor. Siden sist høres det også godt at han har dempet trangen til å gjøre låtene så storslagne og dramatiske som mulig. The Grudge er mye mer kontant og effektiv i uttrykket. Slik sett har nok Mortiis mulighet til å nå ut til et bredere publikum enn tidligere, for det er slettes ikke så verst det han leverer. Han legger ikke skjul på hvor han henter inspirasjon fra, men bruker den på riktig måte i forhold til å skape noe eget.

Fra åpningssporet og ut skiva (med unntak av Asthma) er det tunge, men effektive og raske gitarer med periodevis intense programmerte beats og med Mortiis som kjæler med synthen. The Worst In Me viser en Mortiis som mer enn noen gang evner å lage svært hektende låter. Og hvis noen tror at han gjemmer seg bak vegger av gitarer, slik det noen ganger kan fremstå, kan de bare høre på for eksempel The Loneliest Thing som eksempel på det motsatte.

The Grudge fremstår som et svært korrekt trekk av Mortiis, og det har blitt en solid skive som viser en artist i stadig utvikling. Og det er jo selvfølgelig enda mer spennende å følge noen som stadig fornyer seg. Denne gangen har Mortiis beveget seg i en langt mer tilgjengelig retning, og lykkes veldig bra med det.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo