cover

Tender Buttons

Broadcast

CD (2005) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Alternativ / No Wave / Eksperimentell elektronika / Elektro

Spor:
I Found the F
Black Cat
Tender Buttons
America's Boy
Tears In The Typing Pool
Corporeal
Bit 35
Arc of a Journey
Michael a Grammar
Subject To The Ladder
Minus 3
Goodbye Girls
You And Me In Time
I Found The End

Referanser:
Neu!
The Velvet Underground

Vis flere data

Se også:
The Noise Made by People - Broadcast (2000)
Pendulum - Broadcast (2003)
The Future Crayon - Broadcast (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Super Mario Broadcast

Warp speed? Niks, Broadcast nærmer seg sin samtid med museskritt.

Det er noen navn som har en tendens til å dukke opp i en gjennomsnittlig Broadcast-anmeldelse, alle tre langspillere inkludert: De lateste syns skapet står støtt på en navnedropping av Stereolab og klarer seg med det. De mer beleste, behørte og berøkte, det vil si retrojunkiene, annammer Broadcast under belysningen av historiske kvalitetsnavn som Neu!, The United States of America (Broadcasts offisielle inspirasjonskilde), Faust, og til og med My Bloody Valentine, bare for å gjøre linjene tilbake til 60- og 70-tallets futurister mindre hullete og mer stringent.

Joda, historisk overblikk og orientering er viktig, for all del. Det som imidlertid irriterer meg er at de fleste anmelderne, og da særlig de i sistnevnte kategori, lar navnedroppingen virke implisitt i sin kvalitative vurdering av Broadcasts meritter. Resultatet er som oftest et inntrykk av at Broadcast holdes på armlengdes avstand opp mot de som "var der først", og det forløper altså sjelden en klar vekting av Broadcasts meritter opp mot deres forløpere eller samtidige.

Vel, la mitt syn være klinkende klart i så måte: Neu! var interessante i en minimalistisk-estetisk forstand, men samtidig litt for monotone i diskografien etter min smak. Faust var langt mer mangefasetterte, men samtidig så flytende i uttrykket at kvaliteten ofte bølget like mye tilbake som fram. The USA var et kortlivet bluss av interessant folkpsykedelia med innslag av en elektronisk maskinpark de liksom aldri helt behersket. Jeg er glad i Stereolab, men jeg ser på dem som et mer lekent, om ikke mer eksperimentelt prosjekt. Dette peker samtidig ut en annen viktig distinksjon; uttrykket deres er mer fargesprakende og sprikende, mot Broadcasts muskuløse propaganda-skulpturer, meislet ut i monokromt sonisk stål. Og My Bloody Valentine, tja, hva har de egentlig å gjøre i denne diskusjonen når en ser bort fra at de tidvis var frontet av (kvinne)vokalen til Belinda Butcher og Kevin Shields' studioeksesser? Broadcast er på sin side et suverent destillat av nevnte gruppers beste kvaliteter, og således en kvalitativ vinner i et helhetlig diskografisk perspektiv - i mine ører.

For de som ikke har lest min anmeldelse av The Noise Made By People (2000) kan jeg jo raskt oppsummere mitt forhold til dette bandet: Denne ultrastramme samlingen av komposisjoner i space pop-format ligger klart oppe blant de ti beste skivene jeg finner i platesamlinga mi, og jeg føler fremdeles en barnslig begeistring når jeg spiller den som den skal spilles; fra ende til annen. I sum var ikke albumet nødvendigvis noen populærmusikalsk nyvinning, og det er ikke umulig å plassere Broadcast innen familier i den alternative avdelingen av de siste 30 åras musikkhistorie - de fleste ovenfor diskuterte referansene fungerer i så måte godt som omtrentelige størrelser, dersom jeg har kommet i skade for å antyde noe annet. Likevel syntes jeg å finne noe så sjeldent som særpreg i Broadcasts soniske fabuleringer, en nesten dogme-aktig tilnærming der hver låt, hvor ulike de måtte være i struktur, dynamikk og intensitet, lå konsistent innkapsulert i en streng overordnet visjon for verkets lydbilde.

Slik jeg ser det besto dette særpreget/dogmet i essens av følgende punkter:

1: Et stramt fokus på poplåten som arbeidsområde
2: Knallhardt fokus på klangforskning rundt den aktuelle poplåten
3: Trish Keenans vokaldisiplin

Bandet har siden The Noise... gjennomgått en temmelig dramatisk Grete Roede-kur; fra å være en kvintett i 2000 finner vi på Tender Buttons et Broadcast i duo-format under Trish Keenan og James Cargill. Det betyr på en side at det har oppstått enkelte radikale endringer i bandets lydbilde, men at det er Broadcast vi fremdeles har på tråden er det imidlertid ingen tvil om så lenge punktene ovenfor er ivaretatt. Av disse punktene er det nok nummer 2 som lider mest, noe som nok i stor grad kan tilskrives mitt spontane savn etter keyboardist Roj Stevens og hans eksesser i analoge lydbanker. Fundamentet er ikke lenger klangene fra klassiske pop/rock-instrumenter som bass, gitar, trommer og orgel/keyboards. I stedet finner vi underløpende sped elektronisk perkusjon à la nevnte Neu! (eller Kraftwerk hvis du kjenner dem bedre), overbygd av smalt utvalg syntetiske lyder fra sen 70- tidlig 80-talls arkadespill av typen Donkey Kong. Rene trommeklanger og taktskifter er med andre ord slengt ut gjennom døra, Broadcast har flyttet fra en fire-roms til en ett-roms, implodert lydbildet og med det beveget seg fra frodig til klaustrofobisk psykedelia.

Hadde noen beskrevet denne overgangen for meg i forkant av møtet med skiva, hadde jeg nok gått i fosterstilling og grått en liten skvett. På den annen side, så lenge Broadcast holder grunndogmet viser det seg at det ikke er noen stor grunn til angst fra min side. Joda, det er enkelte nye elementer jeg finner mindre forsonlige på denne skiva. Når Broadcast går Velvet Underground, via Mazzy Star/Hope Sandoval, i næringa på tittelsporet, beveger de seg på bortebane og går på et klart nederlag i formålsløs monotoni. Samtidig begår de med Michael a Grammar et så enerverende tilskudd at jeg for første gang MÅ skippe en Broadcast-låt. Keenan og Cargill følger også opp den sterke Broadcast-tradisjonen med inkluderingen av et sett instrumentaler, men verken Bit 35 eller Minus 3 holder en tematisk eller klangmessig interesse utover sporene som prydes av Keenans stemme, og jeg har derfor mistet interessen etter få gjennomlyttinger.

Da er den svidde bunnen skjært bort, og det er bare å forsyne seg av sjølve kaka. Åpningssporet I Found an F er et kjærkomment og lovende gjenhør med Keenans lavmælte og særegent melodisk søkende stemme. Ordene er nok en gang festet på papir under brainstorm-metoden og uten forankring i overordnede temaer eller motiver. Og så langt den vrengte elektronikken har en tendens til å interferere med Keenans plass i frekvensregisteret, er det om mulig enda vanskeligere enn tidligere å transformere ordrekkene fra nonsens til personlige meningsdannelser rundt hva dette dreier seg om. Jeg velger derfor å la tekstanalysen ligge og trekker heller fram nytelsen jeg finner i elektro-estetiske øyeblikk som den skrudde avant-popperen Black Cat og den skrikende impresjonismen i singelkuttet America's Boy. Dvelende klangforskere som Arc of a Journey og You and Me in Time skal også trekkes fram, både med henblikk på behag og kvalitet, men det er i møte med Tears in the Typing Pool og Subject to the Ladder knærne svikter og møter gulvet denne gangen. Disse utsnittene av ren, inderlig skjønnhet er pakket inn i den britiske pastoralens form, og således en vakkert kontrasterende effekt mot den omkringliggende ekstrem-elektronikken. Videre knytter de kontinuitet til 2003s flotte Haha Sound og dets lekreste øyeblikk som lå i, ja nettopp, den pastorale psykedeliaen. Bevegelsen er tydelig, identiteten er intakt.

I omtalen av The Noise Made By People skrev jeg at den er "…malt fra en palett bestående av svart, hvitt og grånyanser". I møte med Tender Buttons føler jeg at de klare svart/hvite kontrastene har smeltet inn i gråmassen, noe som betyr at Broadcasts uttrykk har blitt mindre markert i kantene og litt mindre disiplinert i utmeislingen av individuelt preg til de enkelte låtene. Selv om låtrekka på Tender Buttons i likhet med forgjengerne beveger seg på et lydteknisk avgrenset område, ender den likevel opp som det helhetlig svakeste tilslaget i Broadcasts diskografi så langt. Albumet er etter min mening dermed ikke det optimale utgangspunktet dersom du ønsker å stifte bekjentskap med denne gruppa. Men som et ledd i en utvikling står den nesten overraskende sterkt, mannskapstapet til tross.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines

(Division)

Ein Ishak med eit meir frigjort sonisk sinnelag. Men poptonen er der, flott er den òg.

Flere:

American Suitcase - Summerman
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool