Genre:
Pop
Spor:
Crazy In Love
Naughty Girl
Baby Boy
Hip Hop Star
Be With You
Me, Myself And I
Yes
Signs
Speechless
That's How You Like It
The Closer I Get To You
Dangerously In Love 2
Beyoncé Interlude
Gift From Virgo
Work It Out
Bonnie & Clyde '03
Referanser:
Babyface
Toni Braxton
Boyz II Men
TLC
Sjokosnupsedeisi, som forventet...
Vil dere komme til partyet mitt? Ja, det kommer flere, altså, men jeg skal underholde selv.
Del på Facebook22.07.2003
Så var det her; et av de mest etterlengtede, men også et av de minst overraskende albumene for 2003. Siden Destiny's Child ga ut The Writings On The Wall i 1999, har det liksom ligget i kortene at Beyoncé Knowles skulle frigjøre de ubestridelige frontfigur-talentene sine i en egen setting. Knowles har selv forsøkt å legge en demper på myten om at det er hun alene som ER Destiny's Child, og at de øvrige to er som kulisser å regne. Bildet på baksiden av innercoveret av denne skiva er vel ikke det største sjakktrekket dersom målet er å knekke den slags prat: Det viser frk. Knowles poserende i tre livate posisjoner ved siden av hverandre - litt som om hun faktisk er treenigheten i seg selv. Ikke nødvendigvis et smart signal, det ovenstående tatt i betraktning. Men humor er det.
Med Dangerously In Love beveger Beyoncé seg noe overraskende inn i et litt roligere farvann enn Destiny's Child-utgivelsene The Writings On The Wall og Survivor (2001). Hun virker i det hele tatt ikke like hysterisk etter å sprenge grenser som i sin vante trio-sammenheng. Det er for eksempel færre "futuristiske" programmeringer i arrangementene, og dessuten langt færre vokale ornamenteringer ut i det eksessive. For min del er det bra. Det betyr at jeg klarer å høre på verket sofabasert, i ro og behag, og uten å få det pustebesværet jeg får av Destiny's Child og deres tidvis maniske party-hardy-variant av Girl Power-manifestet.
På en annen side gir Beyoncé samtidig slipp på spenningselementet og muligheten for å falle inn under kategorien "original". Joda, Crazy In Love holder de fleste elementene man kan forvente av en førstesingel: Den har energi, driv, en flott rytmisk, nesten perkussiv vokal og små fikse detaljer i arrangementet. Hør for eksempel den snasne cymbal-sildringa under versene (ved 0:30, 1:08, osv.). Med Naughty Girl og Baby Boy spiller hun som forventet videre på det "uskikkelige" imaget fra DC-låter som Nasty Girl og Sexy Daddy. Greie låter som leverer i det øvre temporegisteret, men samtidig ikke mer spennende enn at det blir... nettopp; som forventet. Hip Hop Stars inkludering av Big Boi og Sleepy Brown gir på sin side låta en umiskjennelig Oukast-vibb, noe som dessverre understreker låtas monotone og idéfattige arrangement. Ikke den beste måten å konkludere albumets mest MTV-orienterte avdeling med, men jøss, dem kan gjøre mye med en lettkledd video om dagen.
Når vi teller spor fem og låta Be With You, glir skiva over i et mer downbeat og tradisjonelt R'n'B-spor. Balladene flyter ut mellom inspirasjonslinjer fra 70-talls soul, og sen 80-, tidlig 90-talls R'n'B som lukter fløtepus, Babyface og Waiting To Exhale lang vei. I en alder av knappe 22 år må jeg virkelig gi Beyoncé at hun leverer upåklagelig stilsikker, disiplinert og melodisk fokusert vokal mellom komp og duse backingharmonier. Følelsen av innlevelse og tilstedeværelse klarer imidlertid ikke å forhindre at låtene etter hvert slår hverandre noe i hjel, og at konsentrasjonen og entusiasmen ramler av drøyt halvveis i løpet. Jepp, Beyoncé har gått i den samme fella som så alt for mange andre artister innen samme genre: Plata teller 16 spor, 70 minutter, og her finnes det ingenlunde nok variasjon og spenn til å forsvare en slik overflod av materiale.
Et annet uheldig moment er valget av gjesteartister. Sjelden har jeg opplevd at et eksternt stjernegalleri har gitt så lite drahjelp som på denne skiva. Den gamle ringreven Luther Vandross kommer best ut i duetten The Closer I Get To You, men det er mest fordi han leverer på rutine og at han ikke helt er den typen artist man har særlige forventninger til. Sean Paul (Baby Boy) og Jay-Z (strødd ut igjennom) derimot. Pffff. Hva kan jeg si? Man skal vel være temmelig blå i blikket for å tro at to av rappens mest monotone, uspennende og registerløse artister skal bidra til å høyne kvaliteten. Den allestedsnærværende Missy Elliott pleier på sin side å ha litt mer spenstig håndarbeid i sine gjesteopptredener. Men nei, ikke i Beyoncés tilfelle. Signs er et venstre lillefingersbidrag, befridd for karakteristiske trekk som spretne electronica-programmeringer og brudne arrangementer. Resultatet blir at det er Beyoncé selv, samt hennes stødige studioanker Rich Harrison, som trekker denne skiva inn til en karakter midt på treet.
Med en så knallhard forankring i R'n'B og soul ender Dangerously In Love nesten opp som en trad.arr.-skive (ikke så uriktig heller, med henblikk på alle soul- og funk-numrene disse låtene oppgir å ha lånt fra). Redningen er at Beyoncé har denne tradisjonen så klart i blodomløpet, og at hun klarer å omsette det i rutinerte og troverdige vokalløp. Høydepunkter: Crazy In Love, Be With You (som bærer noen mistenkelige likheter med Adina Howards Freak Like Me i versene) og Dangerously In Love. Det at fjorårets hit, Work It Out, fremdeles er et av albumets friskeste innspill, skulle vel for øvrig fortelle litt om den manglende spensten i denne skiva.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
"to av rappens mest monotone, uspennende og registerløse artister"
"Oukast-vibb, noe som dessverre understreker låtas monotone og idéfattige arrangement"
Outkast? Monotont? Idéfattig? Har du i det hele tatt hørt platene deres? VISSTE du at de har gitt ut fire kritikerrroste album? At det knapt finnes en gruppe som fornyer seg mer for hver utgivelse?
Helt okay at du ikke liker rap, men å fremheve Missy Elliott som en dyktig rapper til ulempe for Jay-Z beviser en gang for alle at du ikke kan uttale deg om denne særegne musikksjangeren. Det krever nemlig en evne og en vilje til å lytte, ikke bare etter tekst, men også etter komplekse rimemønstre, flyt, og så videre, noe som blir tillært etter årevis med lytting. At Jay-Z kommer med et par kreative bomskudd av og til når han trår til med kommerst publikumsfrieri en gang i blant, har selv den mest ihuga hip-hop-purist forlengst forsonet seg med. Grunn? Mannen er en gud på mikken. Det høres kanskje teit ut for en uinnvidd, men sånn er det altså.
Hei, Erik.
Det stemmer bra at jeg ikke er grooves sterkeste kort på rap og hiphop, og når det etter hvert kommer anmeldelser på Outkast og Jay-Z på denne siden kan jeg love at det ikke blir meg som står som forfatter. Nå er det imidlertid Beyoncé Knowles' Dangerously In Love som er anmeldt. Selv om jeg skal innrømme at mine kommentarer om Outkast og Jay-Z i denne forbindelsen er av den litt billige sorten, klarer jeg ikke å høre Outkasts innsats på Hip Hop Star, samt Jay-Z' "two-tone"-vokal på Crazy In Love som annet enn temmelig lettvinte og uspennende. Men det er selvfølgelig en smaksak, om du skulle synes noe annet. Hvor du for øvrig henter at jeg "fremhever Missy Elliott som en dyktig rapper til ulempe for Jay-Z", fatter jeg ikke. Har du lest teksten?
Bortsett fra det har jeg litt problemer med å forstå at årevis med lytting til rap, dens flyt, komplekse rimemønstre og så videre, kulminerer med Jay-Z? I Jay-Z' klasse og generasjon setter jeg på et personlig plan heller en bong på NAS, og ikke minst Talib Kweli. Nok en gang; en smakssak.
Det jeg mente var at Missy ble presentert som en som vanligvis hadde "spenstig håndarbeid i sine gjesteopptredener" mens du altså rakket ned på Jay-z. Å nevne Outkast for å understreke idefattigdom og monotoni, og Jay-Z og Sean Paul som to av rappens mest monotone, uspennende og registerløse artister var simpelthen for tungt å svelge. Sean Paul er vel forøvrig mer Dancehall enn rap, men skitt samma. Etter årevis med lytting er det ikke bare velmenende og kvasi-intellektuelle tekster som imponerer (Selv om både Talib Kweli og Nas er blant mine absolutte favoritter), men altså åpenbart noe jeg hører som ikke alle andre hører, og Jay-Z stiller altså i en særklasse for meg og utallige andre, med sin særegne nonchalante holdning som gjennomsyrer alt han tar i av musikalske oppdrag og gjør at han flyter samme hvor kjip beaten enn måtte være.
Det som er kjipt med rap og r&b for tiden er at det har blitt noe kidsa digger, og da blir det automatisk sett ned på av Motorpsycho-jugend i det ganske land. Jeg har ikke blitt så provosert siden jeg leste en artikkel av Brynjulf Jung-Tjønn der han presterte å plassere Alicia Keys i samme bås som Britney Spears og Jessica Simpson.
Dette handler ikke om smak, dette handler om holdning, og når du formulerer noe så bombastisk som at en artist ikke tilhører toppsjiktet innen en stilart, og vedkommende faktisk gjør det, må du jo forvente reaksjoner. Sjekk forøvrig ut Talib Kwelis "Get By Remix", der Jay-z bidrar med et fabelaktig gjestevers!
...med rap og r&b for tiden, er at de blir plasert i samme bås. Så er det oppklart.
Og uten å være for partisk, vil jeg påstå at DET, jo, ER en smakssak. Viss en lytter -f.eks. en litt bombastisk, men vel popmusikalsk bevandret lytter- ikke føler en artist så teller det mer enn hvor mye "kredd" denne artisten enn måtte ha.
Ellers er Big Boi alene ikke alltid nok til å skape yin-yang dynamikken i Outkast, Jay-Z er og blir en flink fjomp og Sean Paul...akk, Sean Paul...