Tsjernobyl
Drawn Dead er en halvtime med soniske etterdønninger av den tredje verdenskrig.
Del på Facebook11.08.2005
Enkelte plater er av slik art at man skal være ytterst varsom før man begir seg ut på lyttetur. Drawn Dead er eksempel på en skive man i hvert fall ikke bør sette på mens man jobber med tunge maskiner, justerer finelektronikk eller sliter med søvnvansker. Det du får servert her kan gå rett inn i nervesenteret og slite kroppen din i småbiter. Eller du vil riste på stereoanlegget ditt til det faller fra hverandre og lure på hva i huleste som er i veien. Er du fortsatt med?
Lexington, Kentucky-bandet Hair Police kjennes i støykretser som relativt likesinnede med Wolf Eyes, Sightings og Neon Hunk. De har siden sin spede start hjemme i kjelleren tidlig gitt ut en rekke plater og på kort tid skaffet seg et hedersnavn blant de av oss som er tolerante ovefor dekonstruksjon og angstfremkallende lydcollager. Turnévirksomhet med Sonic Youth har vel heller ikke dempet hypen rundt denne trioen.
Drawn Dead er utgitt kun i 1000 eks. på Hanson Records, som drives nettopp av Wolf Eyes-Aaron Dilloway. Utgivelsene hans kjennetegnes gjerne av enkel estetikk, og dette er intet unntak. Eneste tegn til informativ tekst finnes på innsiden, linjen "I woke up this morning to find myself drawn dead" angir noe av humøret her. Det er en uhyggelig, mørk ekstremisme over disse fire utitulerte sporene/30 minuttene. Musikken høres ut til å være improvisert og bearbeidet i et atomkraftverk fra helvete og mikset i et torturkammer. Det er ikke nødvendigvis voldsom eller plutselig dramatikk over Drawn Dead, mer en konstant, nærmest ambient trussel. Brennende knitring avløses av plagsomme borrelyder, noe som knuses, utstyr som ødelegges, forråtnelse og undergang. Som Hanson selv sier det: "This record is so dark, you can smell the burning flesh and will have to shake the human ash from your clothes after each listen."
Drawn Dead følger dermed bandets trend fra støykaos over mot mer presis og målrettet industriell larm. Og det er jo vel så effektivt. Lavbuldrende gitar-feedbacks, vrengt metall og underliggende hvit støy danner grunnlaget for denne post-industrielle trippen. Konstant og noe likelydende er den, og det hadde ikke skadet med en forløsende utblåsning eller to, bare for å bli påminnet om at man tross alt er i live, mener jeg.
Det krever med andre ord sin mann å sette på denne platen. Men av og til, når man er i stemning for toal ødeleggelse og kollaps så kommer den absolutt til sin rett. Velbekomme.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp