Genre:
Rock
Stiler:
Singer/songwriter / Sadcore
Spor:
Pink Moon
Place to Be
Road
Which Will
Horn
Things Behind the Sun
Know
Parasite
Ride
Harvest Breed
From the Morning
Referanser:
John Martyn
Se også:
Five Leaves Left - Nick Drake (1969)
Bryter Layter - Nick Drake (1970)
Made to Love Magic - Nick Drake (2004)
Now We Rise and We Are Everywhere
Tredje og siste album fra Nick Drake ble et verdig farvel.
Del på Facebook07.10.2001
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende alternativ til den britiske folkscenen, og hadde to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.
Hadde han overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved hans status som en vår tids mest markante og intelligente musikere.
Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.
Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Pink Moon ble hans farvel.
De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer ("No frills" skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en Nike reklame) og Pink Moon (benyttet nylig i en VW reklamefilm).
Pink Moon er kort - under 30 minutter - men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden - synger noe skjelvende, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som Things Behind the Sun, Road og Parasite holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, From the Morning, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: Now We Rise and We Are Everywhere.
Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Mick Harvey - Four (Acts of Love)
Tidligere gitarist i The Bad Seeds, Mick Harvey, lever godt i skyggen av Nick Cave. Kjærlighet i fire akter funker både fra skive og scene. Spiller på vestlandet denne uka.
Low i Oslo
Minnesota-bandet feirer 20-årsjubileum med nytt album og turné som fører Low til Blå på lørdag. Vi varmer opp til konserten med en fersk video som du kan sjekke her.
Jenteslipp
Øya med tre nye navn i dag, Cat Power, Laura Mvulah og Mona & Maria meldt klar for Middelalderparken i august.
Groovissimo
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
()
Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.
Tidligere:
Genialt, strålende vakker melankoli i optimistisk retning. Det finnes ikke ord som kan beskrive denne nydelige samling låter fra vår avdøde helt. Bare gitaren og hans stemme i eksepsjonellt samarbeid utøver sterke låter som ikke kan unngås. den har noe ugjort den som dør uten å ha hørt Nick Drakes Pink Moon, og vil definitivt gå igjen til dette mål er oppnådd. Unn dere gleden, alle sammen!
Hvor mange artister har vel ikke blitt inspirert av Nick Drake gjennom tidene? Pink Moon er hans beste øyeblikk, og inneholder ikke et eneste svakt spor. Detaljene i gitarklimpringen er helt nydelig! En av tidenes beste plater bæres av kun en gitar og Nick Drakes stemme. Jeg kan ikke beskrive hvor hemningsløst bra denne plata er. Den må høres!
hvordan kan man noengang si noe etter denne vakre mannen. holdt han ikke e du kan finne i denne verden.sannheten rolig i sin hånd? hvisste hva denne verden innbar og hvisket fram en sang. å finne noe som er mørkere tror jeg neppe går ann, han bruker ikke sorg og ulykke som virkemiddel. han er der , han vet det, han synger om rosa måner og blinkende stjerner. samtidig som du skjønner at han bærer på en urokkelig melankoli. slipp meg fri. nick drake er kanskje noe av det vakrest som finns.