cover

Robert Post

Robert Post

CD (2005) - Mercury / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Singer/songwriter

Spor:
There's One Thing
Got None
Silence Makes Him Sick
High Tide
More & More
Big Boat
New Born
Everything Is Fine
Ocean & A Tear
Come Home

Referanser:
The Beatles
World Party
Tears For Fears

Vis flere data

Se også:
Disarm & Let Go - Robert Post (2009)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Retro-poo

Ved første møte er Robert Post et friskt pust av gryende vår, men førsteinntrykket snur raskt og blir til sur høst.

Det var en overraskende grå dag på Øya-festivalen 05, da mitt første møte med Robert Post fant sted. Etter å ha registrert at beholdningen på festivalens hovedscener var relativt uinteressant ruslet jeg over til småscenen i Vika og tumlet over denne lille fremtoningen fra Langevåg. Solskinnet kom med Robert Post denne ettermiddagen, og jeg lovet meg selv å følge med når det bebudede debutalbumet kom i handel.

Som tenkt, så gjort. Det selvtitulerte albumet kom i hus og ble hørt igjennom uten at solskinnet fra Øya kom tilbake. Så ble albumet liggende - lenge. I mellomtiden har Post blitt en liten P1-favoritt, sogar med suksess i utlandet. Singelen Got None ble en slags landeplage på tampen av sommeren, corny musikkvideo ble det også rom for og så ble det stille. Vinteren kom med mer snø enn noensinne. Det forble stille.

Så eksploderer en ny vår og jeg setter poden på random om plutselig dukker våren opp i ørene mine i form av minilandeplagen Got None. Det låter som vår, det lukter som vår, det nyser som vår - by George! - det ER vår når Post gjør sin greie. Dessverre varer det bare i litt over tre minutter, så er våren borte. Albumet fortsetter dog ufortrødent sin ferd mot oblivion.

Robert Post er fire sjettedeler Lennon/McCartney, én sjettedel psykedelisk retropop a la Tears for Fears på 90-tallet og én sjettedel idealist-retropop a la World Party på slutten av 80-tallet. Det er ikke noe galt med det, men det er heller intet som tilbyr utpreget glede eller musikalsk tilfredsstillelse. Robert Post er på det jevne. På det P1-jevne.

Albumet starter friskt nok med There's One Thing for så å peake med den allerede nevnte Got None. Deretter flater albumet ut og leverer halvakustisk popmusikk drevet av gitar med innslag av elektrisitet og strykere. Mange av de samme elementene går igjen i løpet av albumets ti spor. Eksempelvis er den stakkato innledningen til Got None urovekkende lik stakkato innledningen til påfølgende låt; Silence Makes Him Sick. Det hadde i det minste vært lurt å spre likhetene utover albumet.

Det var melodiene og vokalen til Robert Post som traff meg den dagen på Øya. Vokalen står seg for så vidt godt på albumet - den kan til tider bli litt slitsomt nasal, men det er først og fremst de sterke melodiene som er fraværende på albumet. Det er få av låtene som har besettende melodilinjer, og de fleste låtene dras ned i et slags allmentsideleie uten å få tilført mye tiltrengt særpreg.

Ett unntak er den spretne New Born som til en viss grad redder avslutningen på albumet ved å tilføre adrenalin i form av et killer-refreng. Deretter dovner albumet og gjør seg klar for sitt endelikt. Det blir en trist sorti for Robert Post.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

Helldorado - Director's Cut
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People