Air

Ephemera

CD (2003) - Ephemera / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Rampejenter?

Jeg spilte Ephemera mens jeg betalte avdraget på studielånet for seint. Jeg var glad og fornøyd.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook26.02.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Etter å ha hørt en stund på "Air", skrudde jeg av, tok på meg shorts og gikk ut. Sommerfølelsen varte helt til naboene begynte å kikke og noen TV2-biler begynte å laine seg opp utenfor. Da gikk jeg inn og hørte mer. Jeg smilte.

Det er umulig å ikke smile når man hører på Ephemera. Alt blir hyggelig. Heretter skal jeg for eksempel alltid skru over til "Girls keep secrets in the strangest ways" når jeg skal betale regninger. Jeg testet det ut mens jeg betalte avdraget på studielånet for seint. Jeg var glad og fornøyd. Mest sannsynlig fortsetter denne gode, glade følelsen helt til Lånekassen i andre enden, så dette var nok mitt siste avdrag. (Prøv det du også!)

Tidligere må vi vel kunne si at de ikke har stått løpet ut. Det har vært mange fine sanger hos Ephemera, men i etterkant burde vel ikke alle vært gitt ut på langspiller. Det hadde kanskje holdt med en "Balloons and champagne"-EP hvori opptatt "Sun". Debutplata med tittel etter standard ungdomskole-dop (nei, ikke sprittusj), snakker vi ikke om lenger.

Produksjonen er som vanlig upåklagelig behagelig, og jeg undres alltid over hvilket band Yngve Sætre egentlig trodde han spilte i på begynnelsen av nittitallet. Det kan i alle fall ikke ha vært Barbie Bones. Og diverse gjestespill fra diverse gjestemusikere av type Hutt'en og Magnet'en gjør ikke akkurat dette noe dårligere. Hvis man skulle plukke på noe, må det være at det fort kan bli for glatt. Og selv ikke artige lydkulisser mellom og under sporene kan fjerne det inntrykket.

For "Air" er selvfølgelig ikke noe mesterverk. Det er ingen som gir ut mesterverk i Norge i dag. Det gis bare ut helsikes bra plater. Og nå har Ephemera også gitt ut en helsikes bra plate. Og i samme slengen topper de med manifestasjonen av sitt eget sound, gett. For etter fire utgivelser har vi å gjøre med et band som helt klart høres helt likt ut uansett hva de spiller inn. Hm.. Når jeg leser den forrige setningen opp igjen, ser jeg at dette kom litt skjevt ut. Vi snakker selvsagt her om et unikt grep som er bygget opp over flere år, og nå endelig har spredd seg i full blomst. Fra å ha vært litt pusete og forsiktig i folkehøgskole og sosialistisk sommerleir-modus tidligere, snakker vi nå om en prozac galore-variant av Stina Nordenstam. Og littegranne Lisa Germano.

Selvfølgelig er det hele minst like farlig som et trailerlass med bomull. Selvfølgelig er det minst like søtt som tjue kilo smågodt og tretti tusen besteforeldre. Og selvsagt blir du like glad i dette som du er i besteforeldrene dine. Uansett hvor mange du har eller har hatt. Og av og til, når Ephemera dukker opp på TV venter jeg at de skal snakke som Ole, Dole og Doffen.

Men i virkeligheten spytter de sikkert tyggegummi på gata og promper som alle oss andre. Rampejentene.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: