There Is A Solitude Of Space

Amish 82

CD (2011) - Riot Factory / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mangfoldig 80-tallspastisj

Forferdelig bandnavn – morsomt debutalbum.

Av Øyvind Rones

Del på Facebook30.06.2011

For et forferdelig bandnavn - og åpningsspor!

Sånn, da har vi gjort oss ferdige med det som ikke er så stas med dette debutalbumet til Amish 82 - nå kan vi snakke om det som er stas med There Is A Solitude Of Space. For det er nemlig en del.

Det tok en stund før jeg i det hele tatt orket å høre på Amish 82, rett og slett fordi jeg var overbevist om at det var et kjipt poppunk-band á la Blink 182 eller Sum 41. Tallreferansen er kanskje ikke så heldig, og kler ikke denne fine sorten av trøndersk elektropop. Men nå har ikke navnet noe med kvaliteten på skiva å gjøre så klart, så . Jo, og tittelen kan egentlig høres litt pretensiøs ut, men når det er sagt så er det egentlig alt for få pretensiøse og eksentriske artister i norsk musikk. Kudos til de som tør å utfordre er på sin plass.

Det er egentlig en liten oppdagelsesferd å komme seg gjennom There Is A Solitude Of Space. Man har ikke mulighet til å skjønne seg på den før man har hørt hele greia, og det er nok mest sannsynlig nødvendig med noen runder til før dette skal skje. Men variasjonen forteller meg egentlig at det er nettopp dette Amish 82 ønsker – noe som egentlig får skiva til å høres ut som en forvokst EP. Og det mener jeg på beste mulige måte. Leken kommer alltid først, og det har gjort det til et morsomt album - det er utvilsomt denne kvaliteten Amish 82 lener seg på i størst grad.

Åttitallet er naturlig nok essensielt med tanke på dette bandets eksistens. Det funker for det meste veldig bra, men velter over mot det litt for banale i enkelte øyeblikk. Space Travel for eksempel, en låt som garantert kommer til å ødelegge minst en hel dag for deg etter at den har klamret seg fast inni hodet ditt. Her har de siktet litt mot det islandske FM Belfast greier når de er på sitt beste – men ender veldig klamt. End Game på sin side er så drøy at det nesten er litt morsomt, og høres egentlig ut som en Phil Collins-parodi. Det smerter meg nesten å si at den er svært tiltrekkende, og det er vanskelig å unngå å føle seg litt skitten når man sier det. En styggfin sak som de kanskje ville sagt i bandets hjemlige trakter.

Det finnes også ubetingede godlåter her da, for all del. Sex Appeal og Crocodile er herlige eksempler på hvordan det høres ut når Amish 82 lykkes som best. Crocodile er egentlig en av de beste låtene Pet Shop Boys ikke har gitt ut de siste årene. Hollywood er litt som om Montée skulle gjort en låt med Mika eller Scissor Sisters. Tolk dét som du vil.

Kort sagt en fornøyelig debutskive, på tross av/på grunn av mange opp- og nedturer. Men jeg må nok finne et kallenavn på Amish 82 for at dette skal bli et koselig forhold fremover - noe jeg for øvrig gleder meg veldig til.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: