cover

The Pink Robots

The Pink Robots

CD (2010) - Your Favourite Music (YFM) / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Synth / Poprock

Spor:
Curly
Knife
Macintosh
Pink Robots
Nothing At All
Line
Big Machine
Appetite
Goodbye Crocodile
Washing Machine
Unanimal
Don't You Worry

Referanser:
Donkeyboy
Muse
Bjørn Johan Muri
Red Hot Chili Peppers
Coldplay
a-ha

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Uhørt!

Hipsterhelvete som høres ut som et Grand Prix-bidrag fra Litauen.

The Pink Robots er fjorårets vinnere av Urørt og har dermed fått a-listet låta Curly og lov til å reise rundt om i vårt langstrakte land på turné.

Debutplata starter med radiohiten Curly. Noe som minner om Muse paret med Red Hot Chili Peppers og fått en irriterende liten drittunge som skal spy ut refrenger som gjør at du vil hoppe ut fra Prekestolen. Åpningssporet skal sette standarden for det som kommer, fange lytterens oppmerksomhet og gjøre klar for at du vil høre på mer. I dette tilfellet vil jeg langt fra det, men jeg det har jeg gjort, og det attpåtil flere ganger. Men allerede når Macintosh kommer som spor 3, må jeg bare skru av, sette meg ned og telle til 10 før jeg kan fortsette. Da er jeg så sliten og forbanna at jeg ikke trodde jeg skulle klare mer.

Referansene til band som Muse er åpenbare, det er nok også et faktum at bandet har spilt Californication til det kjedsommelige. Om det funker? Langt ifra. Dette er bare irriterende for øregangene. Bandet høres ut som et Grand Prix-bidrag fra Litauen. Jeg kan ikke skjønne at det er noen ting ved The Pink Robots som gjør at du ønsker at den skal bli spilt noen steder hvor du er.

Jeg har prøvd å like det, jeg har satt meg ned uten forstyrrelser, jeg har lyttet til de som sier at dette er spennende og nyskapende popmusikk, at vi i lille Norge kan lage noe med internasjonal appell. Men mine øreganger blir uansett ødelagt av disse liksom-hipsterne. Og Don't You Worry liksom. Jo, jeg blir bekymret, og jeg blir redd for at dette bandet skal flyte rundt på en medgangsbølge og snart følge opp med nok en skive og nok en låt à la Curly eller en av de andre. For det er jo ikke akkurat slik at variasjonen er utbredt på denne utgivelsen. De har fått snekret sammen en oppskrift som de følger til punkt og prikke, det er bare så synd at i denne oppskriften er salt byttet ut med sukker. For når det kommer til bidragsytere og produsenter har det virkelig blitt slik at flere kokker gir mer søl.

De vinner altså en nokså demokratisk konkurranse, og da er det kanskje meg det er noe galt med, men jeg håper da ikke det. Jeg mister rett og slett tiltro til folkets røst når slike band blir stemt frem som det beste av undergrunnsscenen i Norge. Om jeg ikke har forstått hvorfor dette skal være så bra, arrester meg gjerne, men jeg klarer bare ikke mer av denne musikken. Jeg blir rett og slett lei meg på vegne av norsk musikk når dette skal være det som er det beste på den norske himmelen over band som ikke helt har slått gjennom. Og de slo jo også mange gode band, men jeg nekter allikevel å bøye meg av for flertallet. Jeg klarer det bare ikke!

The Pink Robots sin første skive er noe jeg trygt vil la bli stående urørt i cd-hylla. Den kommer nok ikke til å bli tatt fram under noen som helst anledning, til det er jeg altfor glad i vennene mine som kommer på besøk.

Er noen av låtene verdt å få med seg? Nei! Kommer jeg til å høre på dette frivillig igjen? Absolutt ikke! Det eneste positive jeg kan si er at jeg gratulerer The Pink Robots med å ha gitt ut den verste norske plata jeg har pint meg gjennom og noe av det største makkverket som noen gang har sneket seg inn på stereoanlegget mitt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.