Genre:
Pop
Stiler:
Poprock / Folkrock / Lo-fi
Spor:
Dreamland, Baby
The Conqueror
Keith Moon
Lovelight
Don't Forget Me
Referanser:
Ai Phoenix
Peru You
Low
The Tables
Movietone
Se også:
Dreamland, Baby - Dharma (2004)
Sic.
2x10 sekunder magi. 15 minutter og 37 sekunder omtrent midt på bjørka.
Del på Facebook27.06.2004
Et vakkert lite gitaroppspill i Robert Norman-tradisjon og Dharma legger på flyt med ned elva med Dreamland, Baby; en liten vuggesang for oss voksne. Det er en type låt jeg gjerne åpner døra og øra for på dager da jeg ikke går av veien for musikk som henter ned stressnivået på minimalen. Med sin bedagelige meandering rundt tre-fire like typiske som behagelige gitarakkorder oppnår de her å hente ut en tilstrekkelig dose melodisk substans til å holde dem flytende blant utallige andre genre-kolleger.
Kvintetten Dharma er så langt et mer kjent navn blant konsertgjengere enn blant platekjøpere, men denne EPen er et forvarsel om at bandet er på vei til et panoramaformat i 0er og 1ere. Som teaser avslører den at Dharma vil mye; over fem korte spor arbeider den rundt i flere krinkelkroker av rockens folkeligere avdelinger, men i en helhetsbetraktning uteblir det kvalitative utropstegnet for min del. Foruten den fine åpneren er det den litt mer temposterke The Conqueror som tar best tak i følelseslivet, og da spesielt med brua som slår inn ved 0:32. Her har de i et lite unntaksøyeblikk gått en smule utenfor lo-fi-estetikken materialet er bygget over og kostet på seg litt kunstig klang på Frøkedals stemme. Resultatet er 10 sekunder med vokal magi av den typen som ikke lar seg forklare, som bare kan oppleves.
Med Keith Moon vandrer bandet over i et uptempo, sixties gladrock-nummer, litt slik vi kjenner den fra vaudevillerene i The Tables. De svimle keyboard-linjene og en iherdig happy-go-lucky-holdning blir imidlertid ikke nok til at jeg betrakter dette som annet enn et klassisk fyllnummer, men det funker nok bra til å hente opp trøkket under konserter. Harmonium/vokal-duetten Lovelight blir på sin side stående litt ubegrunnet og isolert i låtrekka. Et lavmælt og behagelig spor i seg, men med tanke på EPens ambisjon om å fange oppmerksomhet på 15 minutter bidrar den mer til å undergrave min interesse for bandet. Interessen kommer noe tilbake med den Belle & Sebastian-søte og fløyte-induserte Don't Forget Me, men alt i alt gjør den ikke mer enn å stabilisere inntrykket rundt en streit firer.
Dharma har en potensiell styrke i å besitte krefter på både mannlig og kvinnelig vokal. Sammen med den folkelige instrumenteringen og beherskelse av lavt tempo, gir dette bandet en lekeplass definert av hjørnesteiner som Ai Phoenix, Low, Movietone og Peru You. Dharma EP redder seg mye på å holde uttrykket åpent, men den vil ikke holde meg på tå hev fram mot den bebudede langspilleren; der bør materialet hentes fra en mer kvalitetssikret avdeling av bandets repertoar. Og når den tid kommer; for Guds skyld, miks bassen høyere.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp