cover

Delìrium Còrdia

Fantômas

CD (2004) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Avant rock / Metal

Spor:
Delirium Corda

Referanser:
Mr. Bungle
Tomahawk

Vis flere data

Se også:
Suspended Animation - Fantômas (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Delirisk!

En plate som krever både tid og fokus av lytteren. Vår anmelder mener det betaler seg i ren nytelse.

Fantastisk førstespor på denne skiva! Jeg bare elsker det, og om du ikke gjør det så er det store muligheter for at dette ikke er skiva for deg. Du vil faktisk ikke like den i det hele tatt, for det er bare ett spor på Fantômas' tredje utgivelse Delìrium Còrdia, men til gjengjeld er det syttifire minutter og nitten sekunder med ren og skjær nytelse.

Første gang jeg hørte Fantômas hadde jeg vanskelig for å få fatt på dem - hva var dette for noe rart? Første utgivelse, som enkelt og greit heter Fantômas (1998), består av 30 små spor eller snutter om du vil, som ved første møte gir lite sammenheng. Etter en god del gjennomhøringer skjønte jeg fort at jeg hadde vært naiv. Det er faktisk et lengre verk og ikke en samling av løsrevne biter. På Delìrium Còrdia har de gjort det lettere for oss, ved enkelt og greit ikke å gi noe annet valg enn å sette seg ned og høre hele greia sammenhengede. Så om du har det travelt vil jeg foreslå at du plukker ut noe annet fra samlingen, for denne krever både tid og fokus av deg.

Da jeg leste at Mike Patton, Buzz Osborne, Dave Lombardo og Trevor Dunn skulle inn i studio igjen, ble jeg fylt av glede og nysgjerrighet. Hva ville de finne på denne gang? Ville de komme med et nytt kunstmusikk-album slik som debutalbumet, eller ville de gjøre noe like sprøtt som deres andre utgivelse The Director's Cut (2001)? Det er en samling av coverlåter fra et bredt utvalg av guttenes forskjellige favorittfilmer, som Gudfaren, Der Golem og Rosemary's Baby. Versjonene er selvfølgelig gjort med egenart og glimt i øyet, men selv om dette har gitt meg mang en latter savnet jeg magien de skapte med første albumet. Delìrium Còrdia fortsetter der denne slapp og er en form for kunst/samtidsmusikk nærmere Arne Nordheim enn det meste annet Patton har gjort. Alt fra heavy distortion-takter til merkelige 50-talls sci-fi lyder og oppjazza strofer hyler ut av høyttalerne for å trollbinde deg. Alle Pattons kjente varemerker blir levert på et stort og blankpolert sølvfat. Hans lette scat danser vilt med de raske high-hat slagene. Hans enormt vide stemmespekter leker godt i både bass- og tenorstemmen. Han gir alt!

For å gi deg et lite innblikk i hva slags galskap som dominerer, kan jeg prøve å kort beskrive de første minuttene av plata: Det hele starter med et skrekkfilmaktig tema som etter hvert spes på med lette cymbalslag som rolig flyter i lydbildet, plutselig hyler to tunge distortiongitarer i unison med en tung basstromme og roen er brått blitt erstattet av en mektig støy. Det hele dempes ned igjen til skrekkfilmtemaet og rolige hjerteslag dunkende ut i rommet mens forskjellige former for støysamples og krims-kramslyder danser lett langs høyttalerelementene. Denne leken med tonespektrene følges av noen få takter med et nærmest oratorie-basert korparti som til slutt sklir ut i et hav av voldsom støy. Når den har lagt seg kan en svakt i bakgrunnen høre paniske leger forsøke å starte en pasients hjerte. Slik utarter vanviddet seg videre og videre de neste syttifire minuttene. Herlig, spør du meg!

Denne beskrivelsen gjorde deg sikkert ikke et fnugg klokere, men det var et forsøk. Den beste måten jeg kan forklare skiva på er ved å si følgende: Det å høre Delìrium Còrdia er nesten som å få en q-tip stappet inn i urinrøret - for så å finne ut at du faktisk liker det! Det er en burlesk form for glede man føler. Støyen, brølene og ulydene som alle røres i hop til en sterk drink både gleder og behager. Men som sterke drinker må du være forberedt - for om du på måfå slenger disken inn i cd-spilleren kan du lett få overdose. Syttifire minutter kan være en evighet om du ikke er i humør for det. Dette er et sinnsykt komplekst album. Jeg liker ikke engang å skrive ordet album, for det er egentlig et stykke skrevet for studiofremførelse. Å bruke ordet album om Delìrium Còrdia er som å omtale en innspilling av Mozarts Tryllefløyten som en skive. Men uansett, Delìrium Còrdia et komplekst... argh!.. "album", som du må sette av en god del tid til om du vil nyte det. Den vil ikke falle deg rett til hjertet, men om du kommer inn i den skal jeg love deg at den vil gi uttelling.

Jeg mener at dette er et av de albumene man gjerne kan finne på å plukke opp igjen om tyve år. Så det, så!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

The New Pornographers - Twin Cinema
Frank Sinatra - The Christmas Collection