Genre:
Blues
Stiler:
Singer/songwriter / Akustisk blues
Spor:
Taylor John
Clementine
Sally Ruby
Beggar's Oil
Flesh Cards
Gold Tooth
Tommy
Fleashine
Mr. My Go
Worn Out
Referanser:
Morphine
Willard Grant Conspiracy
Tom Waits
Se også:
Beggar's Oil E.P. - Kelly Joe Phelps (2002)
![]()
Tilbakelent akustisk countryblues
Slidekongen roer det hele ned på balkongen.
Del på Facebook02.10.2001
Kelly Joe Phelps er kjent som en av verdens beste slidegitarister. På sitt fjerde album Sky Like a Broken Clock roer han ned "slidingen" og gir oss et sett med rolige, akustiske låter nærmere et country-landskap enn vanligvis, selv om bluesen alltid ligger i bunn.
I ryggen har han en stjerne-rytmeseksjon med Larry Taylor fra Tom Waits Band på bass og Billy Conway fra Morphine på trommer. Solide musikere med andre ord. Men i motsetning til en del andre stjernelag er det noe deilig og befriende upretensiøst med denne platen. Det kan kanskje skyldes den noe spesielle innspillingen; alt er tatt opp live i studio, uten overdubs. Alle feilene (med såpass solide musikere blir det riktignok ikke så mange) er dermed inkludert på platen. Dette høres rett og slett ut som en gjeng med særs dyktige musikere som koser seg.
På låter som Taylor John og Tommy fungerer det ypperlig, og man får en voldsom trang til å sette seg på "porch’en" med en øl og lytte til gresshoppenes sang.
Det eneste problemet med platen er at det blir litt ensformig etter hvert. Mange av låtene ligner for mye på hverandre, og man mister lett konsentrasjonen. Men hvis du liker akustisk countryblues gjør du lurt i å sjekke ut denne.
Groovissimo

Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp


Kelly Joe Phelps
Slingshot Professionals
(Rykodisc)
Som en gartner røsker Kelly Joe Phelps opp de musikalske røttene, sår dem på nytt ut over et litterært landskap, og opp fra grunnen åpenbarer det seg en flora av allegoriske beretninger. Den lyriske tilnærmingen til låtskrivingen gjør at tekstene gror seg dypere og kvassere for hver plate han gir ut. Historien fremstår som fotografier, eller mer som malerier hvor de små betydelige detaljer og øyeblikk fra hverdagens avkroker står i fokus. Det skinner også gjennom at Kelly Joe Phelps er en ivrig leser av Knut Hamsun. Mer enn å bare være en utmerket gitarist av sjelden kvalitet, så er han en poet som treffer hjertet til lytteren på flere nivåer. Hans vokal er så integrert med gitarspillet at det gir en hypnotiserende effekt, man blir nesten avhengig av melankolien han utrykker.
Slingshot Professionals er plate nummer fem fra Phelps, hvis en ser bort i fra EPen Beggars Oil, og det er andre platen hvor han har med seg et fullt band. Dette er den mest instrumenterte platen til nå. Med seg har han blant annet Steve Dawson på slidegitar, Scott Amendola på trommer/ perkusjon. Jesse Zubot står for nydelig fargelegging med fiolin og mandolin, og Petra Haden (datter av ikke ukjente Charlie) hjelper til med vakker koring. Dessuten gitaristen Bill Frisell som gjestespiller på to låter. En av dem, Not So Far To Go, er noe av det vakreste jeg har hørt på lenge.