Shine A Light

The Constantines

CD (2003) - Sub Pop / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fordrukne Fugazi-disipler

Spennende punkrockere fra Canada som langt flere fortjener å oppdage.

Av Erlend Raanes

28.03.2004

If you want to seize the sound
you don't need a reservation
The torch is passed
it's yours to return
Lay at their feet
now use it to burn

Dette var oppfordringen Fugazi kom med til yngre band på sangen Target (Red Medicine, 1995). Først og fremst ment som en hån mot stagnasjonen i rockemusikken på midten av nittitallet, men Target inneholdt også den mer oppgitte linjen: "I realize that I hate the sound of guitars" som avslørte en pessimisme som sikkert mange kan kjenne seg igjen i.

Men frykt ikke! Et band verdig til å plukke opp fakkelen, som Fugazi så generøst tilbød for sju år siden, har ankommet. Med Shine A Light, deres andre album på to år, beviser The Constantines at de er klare til å gjøre ære på legatet som utallige punk-band før dem har banet vei for. På den gnistrende åpneren National Hum, som inneholder strofen: "more and more neglected hands/ judgement ripe/ they're starting bands," settes det presedens. I motsetning til de overstiliserte og halv-ironiske garasje- og new wave revival-scenene, som allerede er "boredom beyond measure" for å låne et sitat fra debuten deres, så er The Constantines såpass ukyniske at de slipper unna med sine utallige åpenbare innflytelser, uten å kunne bli beskyldt for noe annet en ren spilleglede. Men bare så vidt.

Uansett hvor mye du vrenger og vrir på det, så slipper nemlig ikke The Constantines unna sammenligningene med legendene fra Washington DC. Det virvlende, nær malstrømaktige samspillet, stopp/start dynamikken og gitar-duelleringen er pur Fugazi. Men der Fugazi er anspente og ulmende, som lyn i en flaske, er The Constantines løse og slurvete, som et bakgårdsslagsmål med knuste flasker. Det kanskje mest framtredene karaktertrekket til The Constantines, er vokalisten Bryan Webb og hans raspete og rå stemme. Tidvis uhyggelig lik Bruce Springsteen, og således den kanskje kuleste vokalen i rock akkurat nå. Webbs håse røst er perfekt til den Paul Westerberg-inspirerte rennesteins poesien som han spytter, harker og snøvler med blåøyd oppriktighet. Få album påkaller en slik røykfylt og fordrukken atmosfære som Shine A Light. Det gjør den til det perfekte soundtracket til en fuktig kveld på byen - en der man endte opp med å banke på døra til eksen klokka tre om morran, etter å ha tråkket gjennom rosebuskene, med spy på kragen og whiskey i ånden.

Young Lions er kanskje skivas beste låt, med sitt berusende refreng som med poetisk teft ruller av Webbs raspete tunge: "Oooh, young lions/ this is your kingdom/ roll out the cradle/ climb out the window." Et vekkelseskall til en generasjon skarpe hjerner, fornøyd med å leve i en komfortabel tilværelse hvor man aldri blir utfordret, om å ta en sjanse og gjøre noe kreativt - som for eksempel å starte et band. Med det rungende "Make your love too wild for words" som mantra, er Young Lions utvilsomt den beste sing-a-long punk-hymnen på årevis.

Den munnspill- og akustisk gitar-drevne avslutteren Sub-Domestic, som inneholder den tankefulle linjen: "If sanctuary still exists, it's in more than a shaking fist," spinner nærmest ut av kontroll med en suggestiv fot-bankende rytme. Man føler etterdønningene lenge - lenge etter at det siste hylet av feedback fader ut og ringingen i ørene har opphørt.

The Constantines kommer fra en liten by kalt Guelph, som ligger sør i Ontario, Canada, og har spilt sammen siden 1999. De ga ut en kriminelt oversett selvtitulert debut i 2001. (Debutens beste sang, Webbs fuktige Westerberg-hyllest St. You, kan lastes ned gratis fra www.epitonic.com.) Shine A Light innfridde aldri forventingene mine, og her mener jeg ikke musikalsk, for det gjorde den over evne. Men, jeg hadde håpet at flere hadde åpnet øynene for dette spennende bandet fra Canada. Det hadde vært synd om de - slik som så mange bra punkband før dem - ikke blir oppdaget før ti år etter at de er oppløst. For det er nå i 2004, vi trenger lyset til The Constantines aller mest. Frøet er i alle fall sådd, nå som albumet omsider kommer under norsk distribusjon.

Groovissimo

The Watch - Vacuum

Førsteklasses progrock som svinger fra det skjønneste og mest henrivende vakre til de mørkeste og mest skremmende understrømmene i følelsesregisteret.

Flere: