Trials & Errors

Magnolia Electric Co.

CD (2005) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tonight's the night

Jason Molina bretter opp ermene og harver løs i opptråkket jord med ny glød.

Av Bjørn Hammershaug

17.01.2005

Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani har Molina for første gang bygd opp et skikkelig band, som befinner seg et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i deres tidlige fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Musikalsk er platen den råeste Jason Molina har festet til bånd, men med den såre følsomheten som ligger i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttykket som alltid har vært hans kjennemerke. Resultatet er en av de mest vitale liveplatene som er gitt ut på lang tid.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten er. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn't It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina har utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og fremdrift som gir ny kraft i Molinas beske lyrikk. Mer enn noensinne står han som en av vår tids fremste artister innen en arbeiderklasse-rock med røtter utenfor sentrale bystrøk.

Materialet er stort sett nytt, med unntak av Ring the Bell/Cross the Road (fra Didn't It Rain) og Almost Was Good Enough (fra Magnolia). Disse tre kler den tyngre låtdrakten godt, og sklir godt inn i resten av repertoaret. Låtlengdene ligger stort sett på gode 6-8 minutter, og brukes til å pensle ut mektige gitardominerte rockelåter. I og for seg streit utført, men samtidig så klassisk og ekte at det blir unikt. Variasjonen ivaretas av Mike Kapinus' melankolske trompetspill på Leave the City og The Last 3 Human Words, mens en slugger som The Big Beast setter ny standard for hvor grovkornet Molina kan være.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young frem fra skyggen. Først på Almost Was Good Enough, der Out On the Weekend inkorporeres i selve låten (ikke ulikt det Giant Sand gjorde på sin Cover Magazine, 2003). Young kommer igjen helt på slutten, i massive The Big Beast, der Molina drar strofer fra Tonight's the Night som en rungende avrunding. Det virker ganske naturlig at de viser nærheten til Young, for Magnolia Electric Co. er et band som fremstår mer som en ny utgave av Crazy Horse enn noe annet. Til og med gitarsignaturen er ikke ulik Youngs Old Black (hans '53 Les Paul).

Det er mulig å trekke en tenkt tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med noen sidestikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live at Raji's (1989) og Built to Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær det vi hører på Trials & Errors. En klassisk plate av tidløst merke, og en mer enn lovende oppvarming til Magnolias kommende studioplate.

Groovissimo

Ought - More Than Any Other Day

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Flere: