American Don

Don Caballero

CD (2000) - Touch and Go / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

D(amon)on C(he)aballero

Don Cabs foreløpig siste langspiller er en frydefull utøvelse i instrumental rock gjort på en uendelig tilfredsstillende måte.

Av Erlend Raanes

Del på Facebook12.08.2004

Instrumental math-rock er nok ikke en type musikk som inspirerer den største entusiasmen i folk flest. På nerdeskalaen ligger det vel bare et hakk over Dungeons & Dragons på en lørdagskveld. Men American Don er en liten juvel av en skive; i tilegg til definere, så overgår den også denne snevre sjangeren, og dermed gjør den seg fortjent til et langt større publikum. Du trenger med andre ord ikke være spesielt interessert i math rock for å få noe ut av en times selskap med Don Caballeros fjerde og beste skive.

I motsetning til forgjengeren, What Burns Never Returns (1998), er Don Cab en gitarspiller i minus. Dette er en nokså drastisk omveltning av deres etablerte lydbilde, ettersom den intrikate gitarduelleringen mellom Mike Banfield og Ian Williams nå er en saga blott. Igjen sitter vi med noe som er litt løsere i snippen og ikke så utrolig høyspent. Men Ian Williams holder allikevel sitt på det rene med klokkeklare og distortion-frie toner som han spretter om hverandre, litt som kuler i et kaotisk flipperspill. Dette oser perfeksjonisme. Eller typisk math rock-gitarmasturbasjon, for å si det på en annen måte.

Men Don Cab føyer seg gudskjelov ikke inn i den anonyme mengden av pludrende, gitardrevne matterockere. Det er nemlig rundt Damon Che sitt forslåtte batteri vi finner skivas hjerte og sjel i form av en uendelig utpøsing av galopperende rytmer som nådeløst dominerer lydbildet. Che trosser nærmest sammenligninger med konvensjonelle rocketrommiser, og bringer til minne gamle jazz-virtuoser som Buddy Rich og Gene Krupa. Hver kubikkcentimeter med luft i Steve Albinis romslige produksjon brister med gigantiske dobbelbasstrommedrønn, rislende cymbalkrasj og ustoppelig hamring. Måten komplekse gitar-, bass- og ikke minst rytmestrukturer opprettholdes i en hårfin balanse mellom kaos og kontroll, resulterer i en altoppslukende lytteopplevelse. Den har virkelig gap nok til å svelge deg hel.

Likevel setter den seg nok ikke i hjernebarken ved første gjennomlytting, uten at jeg akkurat vil kalle skiva utfordrende av den grunn. Målt opp mot tidligere Don Cab-utgivelser er den omtrent utstyrt med en rød løper og en dørmatte som hilser "Velkommen". Men i stedet for å lete etter et eureka-øyeblikk hvor alt plutselig stemmer, gjør du heller klokt i å tilnærme deg plata som om det var ambient musikk. Nemlig ved å følge strømmen og bare tillate deg å flyte med, i stedet for i dyp kontemplasjon med skrukket panne, eller i desperat leteaksjon etter klisterverdige melodier. Et lite hint: du kommer ikke til å finne noen. Det er ikke som om du kommer til å nynne på A Lot Of People Tell Me I Have a Fake British Accent i dusjen neste morgen.

Dette er en plate som må oppleves fra begynnelse til slutt, den funker ikke stykkevis og delt, noe som gjør at det blir litt fåmælt å diskutere individuelle spor. Men likevel må jeg nesten trekke frem Details On How To Get Iceman On Your Licence Plate som skivas høydepunkt. I tillegg til å ha en genial tittel (et av Don Cabs varemerker), eksisterer den også som det beste beviset på Damon Ches demoniske talent noensinne lagt ned på tape. Måten Che bygger opp moment med nærmest transefremkallende trommerulling, før han trekker teppet fra under føttene våre med en briljant utfoldelse av et energisk perkusjon, sender meg til en snødekt eng hvor alt er perfekt og loddent.

American Don eksisterer kanskje som det mest tilgjengelige beviset på at math-rock ikke bare er desorienterende, kald og steril musikkteori for de spesielt interesserte. Men at det også kan være organisk og høyst atmosfærisk, med et aldri så lite snev av menneskelighet. Det er nemlig ikke tvil om at det er levende, pustende mennesker som står bak denne skiva, noe som aldri unngår å imponere meg. Gang på gang.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: