cover

Heresy & Rite

Salli Lunn

CD (2010) - Hidden Shoal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Shoegaze / Støyrock / Goth

Spor:
The Frame Of Referance
Parachutes Forever
The Invention Of Steel
Fast Cars, Clean Bodies
Mirror Girl
Belongings
Birthmark
The First Cause

Referanser:
Slint
Unwound
Interpol
This Heat

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Gått ut på dato

Dessverre ikke alltid like deilig å være dansk i Norge.

Interpol blir av enkelte omtalt som en av de verdige arvtakerne til de aller største bandene i bransjen. Bortsett fra en liten felles referanse i genren de befinner seg i, tviler jeg på at Salli Lunn vil kunne plassere seg på stadiorockens øverste hylle med det første. Da må soundet heves opp og ut av en retningsløs pop-goth surdeig.

Andre musikalske referanser er This Heat og det amerikanske bandet Slint. Til opplysning har Interpol rekruttert gitaristen fra nettopp Slint som sin nye turnébassist. En liten digresjon, men det gjør man ofte hvis man kjeder seg litt.

Så, etter 9 år som band foreligger debutskiva Heresy & Rite. Besetningen består av gitar, vokal, trommer, bass, samt bidrag på keyboards fra produsent Jonas Munk. Et møysommelig lag med synth får lov til å boltre seg på de fleste sangene. Enten i form av reinspikka noise eller som avslepent krydder i bakgrunnen. Det er gjennomgående lite stilskifte, verken i uttrykk og sound, etterhvert som sangene skipper spor. Vi snakker tung bass og arpeggio-gitar temaer som snirkler seg rundt vokalist Lasse Bertelsen. Tidvis trøkker bandet veldig på, men det føles retningsløst, som igjen bidrar til at den ønskede låtnerven forvitrer. Utflytende midtpartier fremkaller ikke mer enn gjesp hos denne anmelder.

Det jeg først og fremst savner er en mer karismatisk og oppfinnsom vokal, som løfter låtene. Slik Bertelsen fraserer låter det rett og slett noe passé. Sanger blir framført med patos og atter patos, men føleriet kryper ikke inn under huden. Innbakt bakgrunnsstøy og dissonante gitartemaer skaper ei heller sårt tiltrengt dynamikk.

Undertegnede er klar over at de følger genren noenlunde til punkt og prikke- og svorne tilhengere regner jeg med vil finne en hel del perler på deres fullengder. Men jeg savner at bandet tar flere musikalske sjanser og slipper seg mer løs. Et hederlig unntak er siste låt, The First Cause, der mannskapet kaster alle hemninger overbord.

Dessverre har deres musikalske uttrykk passert egnet holdbarhetsdato. Muligens burde de involverte ha tenkt mer prosaisk, dvs henvendt seg til fans utenfor genrens dystre og avstengte reservat. Jeg tviler dog ikke på musikernes kvaliteter, ei heller ambisjonsnivået, men de lykkes ikke i mine ører å heve låtene til å bli mer enn sjablonger. Synd, for både Parachutes Forever og Mirror Girl har gode anslag, men skjemmes av flat vokal og et midtparti under pari.

Vi får gi dem noen år til på baken.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly

(Aftermath / Interscope)

Ei funky reise inn i ei uroleg og samansett sjel, i ei uroleg og uforståelig tid.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Richmond Fontaine - Post to Wire