cover

Songs of Darkness, Words of Light

My Dying Bride

CD (2004) - Peaceville / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Goth / Doom

Spor:
The Wreckage of my Flesh
The Scarlet Garden
Catherine Blake
My Wine in Silence
The Prize of Beauty
The Blue Lotus
And My Fury Stands Ready
A Doomed Lover

Referanser:
Katatonia
Moonspell
Anathema
Paradise Lost

Vis flere data

Se også:
The Dreadful Hour - My Dying Bride (2001)
A Line of Deathless Kings - My Dying Bride (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Der engler dør

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Hver gang vi tenner et lys blir en engel født, men hvordan de dør, hvorfor og hvor de ender, vet vi lite om. En bok som ble skrevet av en del raringer for et par tusen år siden hevder at engler ikke kan dø. Men hva visste vel disse mennene om oppskytning av romferger, raketter med ubemannede biler med fotoapparater til Mars, hva visste de om satellitter med tusenvis av "home shopping"-kanaler eller navigasjonshjelp for små biler i store byer, amerikanske utprøvninger av lasere som skyter ned liksom-langdistanse raketter fra skjeggete menn uten våpen, og ikke minst, hva visste de om Spock, warp-speed og stjernecruisere. Så joda, engler dør nå til dags. Når engler dør, havner de et sted de fleste av oss ikke snakker om, et sted vi ikke vil vite om. Et sted der engelene gråter, en plass der engler blør, mister fjær, og vrir seg i smerte. Et sted fylt med lukten av tap, savn og forråtnelse.

Dette stedet kan du nå bli med til i charterflyet reiseselskapet My Dying Bride har døpt til Songs of Darkness, Words of Light. Det er en helvetes reise, hotellet er møkkete og ligger over en tysk techno-klubb med remixede tyrolsanger, maten har en heslig bismak, strendene er fulle av olje og glasskår fra gamle polske vodkaflasker og været er sånn det ikke skal være. Men orker du å være med på denne turen, kommer du antakeligvis tilbake som et bedre menneske. Det er nemlig få ting som får oss til å føle oss like bra som når vi vet at noen har det mer elendig og deprimerende enn oss selv.

Songs of Darkness, Words of Light er som de fleste andre My Dying Bride-platene veldig forutsigbar, lite nytenkende, og et nesten overprodusert album. Det er til tider vanskelig å skille sangene fra hverandre, og de lever alle farlig nærme grensen til det usmaklige. Men det er dette som også gjør bandet så genialt. Forutsigbarheten gjør at likte du det forrige albumet, kan du med trygghet kjøpe dette, for dette er minst like bra, hvis ikke bedre. Det samme gjelder nytenking. Hvem trenger å tenke nytt når formelen er perfekt. Å forandre My Dying Brides formel blir som å sende Liv Tyler (eller Johnny Depp, eller begge for den saks skyld (avhengig av preferanser)) til plastisk kirurgi. Da er det lett å skjønne at små forandringer i utseende man kan gjøre med ting som klær, hårsveiser og sminke holder mer enn nok til å holde oss siklende i mange tiår til.

Dette albumet er dessverre like bra som det forrige albumet, The Dreadful Hour. Dyrkingen av selvforakt, selvfortapelse og ubesvart kjærlighet er fortsatt absolutt til stede, selv om den denne gangen kommer i en enda mørkere og dystrere skikkelse. Du får ikke lenger lyst til bare å kaste kjæresten og vennene dine før du setter deg fast inne i mørket og hører videre på albumet, men også foreldre, søsken og resten av familien. Det her er musikk man bare kan like alene og høre på alene, det her er musikk man liker i mørket, musikk man liker mørket av. Det her er ikke musikk hører på fordi man trenger den, det her er musikk man hører på fordi den trenger deg. Og det er absolutt ikke musikk du kan dele med noen.

Som alltid er også dette albumet et konsept, det finnes ikke singler eller hitlåter. Med et lite unntak i My Wine in Silence, en så ondt vakker sang at selv Chris Isaak må se seg forbigått i fortvilelse. Med sin rene gitar, klang og klage er vel dette noe av det dystreste og samtidig vakreste jeg har hørt på lenge. Ellers er alt som før, det er hvisking, det er skriking, det er vegger av gitar og bass, Det er tunge trommer, det er kirkeorgler, munker og engler i koret, det er massivt og voldsomt, det er vart og mykt, det er oppe det er nede og ikke minst, det er My Dying Bride.

Det eneste jeg har å utsette på dette albumet er det utrolig dårlige og ikke minst superharry coveret. Ikke det at det ikke beskriver musikken, med sine døende engel, men illustrasjonen er utrolig tullete. Dette albumet hadde blitt bedre med et helt sort cover, et med bilde av en sel, eller også noe så dustete som bilde av en baby under vann fordi man uansett sitter igjen med et bilde av engler som lider når man hører på musikken. Det får være grenser. Det er nemlig omslag som dette som undergraver denne sjangeren.

Songs of Darkness, Words of Light er en ubarmhjertig plate alle burde ha. Blir den for mye, kjøp deg en stor pakke med stearinlys, og en av de derre store økonomieskene med fyrstikker fra Nitedal og redd et par engler - eller om ikke annet, redd deg selv.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

(Moserobie)

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere:

Ben Weaver - Paper Sky
Wilco - A Ghost is Born