cover

It's Only Rock 'n' Roll

The Rolling Stones

CD (1974) - Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock

Spor:
If You Can't Rock Me
Ain't Too Proud To Beg
It's Only Rock 'N Roll (But I Like It)
Till The Next Goodbye
Time Waits For No One
Luxury
Dance Little Sister
If You Really Want To Be My Friend
Short And Curlies
Fingerprint File

Vis flere data

Se også:
Exile on Main Street - The Rolling Stones (1972)
Forty Licks - The Rolling Stones (2002)
Live Licks - The Rolling Stones (2004)
Martin Scorsese: Shine a Light - The Rolling Stones (2008)


Ett spor:
Time waits for no one

Brian Jones er død, sekstitallet og 'swinging London' er fjern fortid.

"Time is on my side", sang Mick Jagger midtveis på sekstitallet.

Du kan nesten høre hvordan han gleder seg til å bli ferdig i studio, slik at han kan slafse i seg alt han måtte finne av damer og dop. Ti år seinere er han kommet fram til en annen erkjennelse. Brian Jones er død, sekstitallet og "swinging London" er fjern fortid. The Rolling Stones har gitt ut det alle - inkludert bandet selv - vet er deres ultimate plate, "Exile on main street". Etter mange år med åndeløs briljanse er tida i ferd med å innhente Mick Jagger og Keith Richards. Låtene kommer ikke like enkelt lenger. Livet er ikke fullt så bekymringsløst som det en gang var.

"Time can tear down a building,
or destroy a woman's face
hours are like diamonds
don't let them waste"


"Time waits for no one" var den første sangen som ble spilt inn for oppfølgeren til skuffende "Goat's head soup". Slagordet for den nye plata - og de neste 30 åra - var "It's only rock'n'roll". Ambisjonsnivået var med andre ord senket betraktelig i forhold til "Sticky fingers" og "Exile on main street".

Noen år tidligere hadde den store steinen rullet nedover skråningen av seg selv, helt ute av kontroll. Før den ble sittende helt fast, rakk gruppa å levere et siste mesterverk, over seks minutter lange "Time waits for no one". Det er egentlig vanskelig å tro at The Rolling Stones kunne komme opp med noe så vakkert og ærbødig i 1974. Hver gang jeg spiller denne sangen, blir jeg like overrasket. Dette er noe helt, helt annet enn den konvensjonelle, firkantede, bare unntaksvis tøffe rocken vi har fått servert de siste 30 åra.

For anledningen legger Mick Jagger etter hvert bort sin patenterte "Slim Harpo møter Don Covay over en pose fish'n'chips"-levering til fordel for noen fantastiske, frittflytende fraseringer som kun minner vagt om Van Morrisons dypdykk inn i drømmene på "Astral weeks". Charlie Watts har aldri trommet mer løssluppent på ei Stones-plate. Ray Cooper bidrar for en gangs skyld med perkusjon som faktisk høres - og som betyr noe. Keith Richards tar seg sammen og gir oss både kraft og nyanser. Selv Bill Wyman høres ut som han er i en egen og vakrere verden.

Jeg liker ikke å bruke det ordet magisk, men jeg finner ikke noe bedre.

Mot slutten spiller Mick Taylor en lang, melodisk, snirklete solo som ikke ligner på noe annet. Deretter tar Nicky Hopkins over på piano, som om det var Herbie Hancock som etterfulgte Wayne Shorter. Før alt annet svinner bort og kun trommene står igjen - som raske hjerteslag.

"Drink in your summer,
gather your corn
the dreams of the night time
will vanish by dawn"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo