cover

Pushing the Senses

Feeder

CD (2005) - Echo / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Britpop

Spor:
Feeling a Moment
Bitter Glass
Tumble and Fall
Tender
Pushing the Senses
Frequency
Morning Life
Pilgrim Soul
Pain On Pain
Dove Grey Sands

Referanser:
Snow Patrol
Elbow
Travis
Starsailor

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Tumbled and fell

Ett skritt fram for Feeder denne gangen, men samtidig minst tre tilbake.

Britiske Feeder har siden starten i 1992 oppnådd høy status i hjemlandet. Det takket være de fire albumene Polythene (1997), Yesterday Went to Soon (1999), hitalbumet Echo Park (2001, den med Buck Rogers) og deres forrige, Comfort In Sound (2003). Mellom utgivelsene av Echo Park og Comfort In Sound ble de satt på en hard prøve da trommis Jon Lee tok sitt eget liv. Feeder valgte å fortsette likevel, og har siden 2002 erstattet Lee med tidligere Skunk Anansie-trommis Mark Richardson. Comfort In Sound ble på mange måter et slags comeback for Feeder, men stilmessig er nok Pushing the Senses et mye tydeligere tegn på et band som har opplevd forandringer.

Hardtslående spor à la Buck Rogers, Seven Days In the Sun eller Just a Day finner man ikke mange av på denne skiva. Noen låter later som de har mer trøkk en de egentlig har, men de gjør seg ferdige uten at vi får den eksplosjonen vi venter på (med et lite unntak i det helt greie tittelsporet). Generelt sett er tempoet skrudd noe ned, og mer etablert i samme gate som gamle låter som Piece By Piece og Oxygen. Det er fremdeles Feeder vi hører, mest på grunn av den svært særegne vokalisten de har i Grant Philips.

At Feeder har tatt et skritt i en annen retning skal de ha ros for, men det er dessverre slik at det har blitt i feil retning. En hel skive med Feeder på lavgir blir rett og slett kjedelig, selv om det er et par låter som er litt over snittet. Og ved å gjøre denne forandringen har de også distansert seg vel mye fra slik vi liker å kjenne Feeder. Også på de låtene som prøver å slå litt hardere fra seg, virker det som det er noe som bremser ned. Pilgrim Soul er en låt som holder hodet over vannet i dette tilfellet, og den står som et av høydepunktene på en skive som ellers er ganske fattig på slike. Når man legger til at Pilgrim Soul er langt fra det beste vi har hørt fra Feeder, sier det seg selv at vi sitter med en skive som rett og slett ikke holder mål. Den noe traurige singelen Tumble and Fall er et godt eksempel på det.

Pushing the Senses føyer seg likevel inn i bandets tradisjon. Ingen av deres tidligere album har virkelig hatt den gjennomgående kvaliteten man kunne ønsket, men alle skivene har hatt noen spor som har vært svært sterke. Men der de er dårligst denne gangen, syns jeg de har beveget seg inn på en sti som er blitt tråkket i utallige ganger de siste årene, og har endt opp på et mye mer alminnelig nivå. Det kunne vært hvem som helst.

Selv om kritikken har fått mest plass her, er det ikke bare tragedie det vi hører på Pushing the Senses. Åpningssporet Feeling a Moment, i tillegg til tittelsporet er Feeder med den gode gamle låtteften som vi husker fra tidligere utgivelser. Grant Nicholas selv forklarer stilendringen med at de er blitt eldre og har utviklet seg, noe som på alle måter er helt i orden og forståelig. La oss bare håpe at de kommer til å eldes med litt mer stil og holde et litt høyere nivå når vi hører fra dem neste gang.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo