Genre:
Rock
Stiler:
Stadionrock / Hardrock / Rock'n'Roll
Spor:
I Can't Explain
Anyway, Anyhow, Anywhere
Pinball Wizard
Relay
My Wife
The Kids Are Alright
Mary Anne With the Shaky Hand
Bargain
Magic Bus
Who Are You
Baba O'Riley
Drowned
Heart to Hang Onto
So Sad About Us
I'm One
Getting in Tune
Behind Blue Eyes
You Better You Bet
The Real Me
5.15
Won't Get Fooled Again
Substitute
Let's See Action
My Generation
See Me, Feel Me/Listening to You
Se også:
My Generation - The Who (1965)
Live at Leeds - The Who (1970)
Ikke årgangs-Who
Uinspirert gjenhør med gamle slagere, med en rekke nye rockere som gjester...
Del på Facebook10.10.2003
The Who er et av de virkelig store bandene i historien om rocken. Undertegnede finner det noe pussig. Mellom flere sinnsykt fengende singler ga de ut tre strålende album på midten av 60-tallet, og i 1971 kom deres beste album Who's Next. Men musikalsk har de ikke vært særlig spennende siden den gangen. De har gitt ut flere ordinære album på både 70- og 80-tallet, men de musikalske soloprosjektene til enkeltmedlemmene har vært adskillig mer spennende. Og joda, jeg setter pris på både Tommy og Quadrophenia, men det er bare å innrømme; de består av svært ujevnt materiale. Allikevel trekker de fulle hus over alt hvor de har konserter, og det samme materialet blir spilt om og om igjen. Hva er sammenhengen? Den er vel såpass enkel at deres rockeformel fortsatt er den beste, og at de er enormt bra på scenen.
Deres notorisk berømte sceneshow henger med fra 60-tallet da Pete Townshend begynte å ødelegge gitarer og monitorer mot slutten av hver konsert, Keith Moons hemningsløse trommerier, Roger Dalterys lassokontroll over mikrofonen og den coke-stødige bassisten John Entwistle i det ene hjørnet. Selv etter Moons død i 1978 har de hatt et fortjent rykte som et storartet live-band, uten for mye fiksfakserier. Det har vært "no nonsense", på samme måte som musikken.
Når det gjelder det foreliggende albumet Live at the Royal Albert Hall så er det et liveshow til inntekt for tenåringer med kreft, et prosjekt som The Who satte i gang i 2000. Jeg er ikke mindre kyniker enn at jeg tror prosjektet er satt i gang for å bedre på bandmedlemmenes egne samvittighet på sine gamle dager etter å ha tjent uforskammet mye penger i løpet av livet, noe Pete Townshed ikke fornekter seg å stå og skryte av på albumet.
Musikalsk er det klassisk the Who vi får høre; I Can't Explain, Anyway, Anyhow, Anywhere, Pinball Wizard etc. Den nyeste låta er You Better You Bet fra 1979. Det nye er at de har fått med seg en del yngere rockere: Paul Weller (The Jam), Eddie Vedder (Pearl Jam), Bryan Adams, Noel Gallagher (Oasis), Kelly Jones (Stereophonics) og fiolinisten Nigel Kennedy er med. Det er sikkert morsomt for dem å spille sammen med gamle helter, men maskinen The Who ruller upåvirket videre uten at de tilstedeværende gjesteartistene gjør seg særlig bemerket.
Dermed ender man opp med et album som ikke er særlig spennende, selv die hard The Who fans tror jeg må innrømme det. The Who har imidlertid ikke statusen de har for ingenting, og dette er profesjonelt til tusen. Sammensetningene av låtene er konsekvent og sammensatt, men utførelsen er ikke av topp the Who standard. Samtlige av de klassiske låtene er umulig å ikke få fot for, men overraskende mange av utførelsene er uinspirerte. I tillegg begynner Roger Daltery å slite vokalmessig, det hjelper ikke at Pete Townshend synger på flere av låtene, han kan aldri få en like særegen og tøff stemme som Daltrey.
Til tross for et relativt svakt album selger de sikkert for fulle hus neste gang de har konsert også. Selvfølgelig etter å annonsert enda en avskjedsturne. Jeg for min del setter heller på Live at Leeds fra 1970-årgang the Who.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Vinn: Festivalpass Working Class Hero
31. mai går startskuddet for årets utgave av Working Class Hero i Drammen. Vi har to festivalpass som du kan vinne her!
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Du tar deg tid til å skrive: "Jeg er ikke mindre kyniker enn at jeg tror prosjektet er satt i gang for å bedre på bandmedlemmenes egne samvittighet på sine gamle dager etter å ha tjent uforskammet mye penger i løpet av livet, noe Pete Townshed ikke fornekter seg å stå og skryte av på albumet."
... Men du synes ikke det er relevant å nevne at Roger Daltrey mistet sin 32 år gamle søster til kreft? Eller at The Who også samler inn penger til barn og unge fra familier med alkohol og rusproblemer, offer for seksuelle overgrep og vold, men ikke horer seg rundt i media og klapper seg selv på skuldra, i motsetning til 99 % av alle som gjør det samme! Pete Townshend ble selv seksuelt misbrukt som barn. Det er ingen kynisme i deres hjertesaker!
Teenage Cancer Trust har til dags dato bygget 23 senter for tenåringer med kreft (som ellers i verden blir plassert hos spedbarn eller med gamlinger). The Who's konserter alene har finansiert 3 av dem. Det her er ingen viktig Who-plate musikalsk, men det ligger idealisme og kjærlighet bak den.