cover

Florist Fired

Marmoset

CD (2007) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Lo-fi

Spor:
Toe Tapper
Florist Fired
Das Boot
Eat Me Out
Laughing With Minx
I Saw Your Shadow
Apples
Luckcharm
Missing Man
Butterknife
Pass It Along
(I'm) Somewhere
Not Nice
Dropping Dimes
Envelope
Personality Candyspots

Referanser:
Camper Van Beethoven
Guided By Voices
Jorma Whittaker
Chad VanGaalen

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lazy in love

Dovenpelser bryter fem års stillhet med en halvhjertet halvtime. Og slipper unna med det.

Marmoset er snurrige saker. Indianapolis-trioen var et av de første bandene som ble plukket opp av Secretly Canadian i 1998, og har de siste ni årene holdt fansen på tærne gjennom tre eper, to fullengdere, et skuffende soloalbum fra vokalist Jorma Whittaker og en håndfull konserter som har sementert et av bransjens mest frynsete live-rykter.

Selv om bandet på ingen måte kan beskyldes for hyperaktivitet, har det vært et merkbart langt opphold i forkant av Florist Fired: Fem år og tre måneder, for å være presis (og da var siste livstegn en EP). På tross av at Marmoset fra dag én har fremvist en uomtvistelig popteft og nese for det smakfulle, har de alltid hatt noe fragmentert og ustabilt ved seg; en snikende følelse av at de før eller siden vil bukke under for sin egen nevrotisme. Og under slike forutsetninger er fem år urovekkende lenge.

Men her er den altså, Florist Fired, og for dem som har telt dager og timer siden sist vil den nok føles som manna fra himmelen - mens den hos den gemene hop neppe vil påkalle annet enn skuldertrekk og kommentarer om at "lo-fi er så 1995".

Jeg aner ikke hva Marmoset har brukt tiden til, men de har definitivt ikke tilbrakt dagene i studio: Florist Fired høres ut som om den er spilt inn på et par tagninger i et litt under middels velustyrt hjemmestudio, komplett med et noen sure noter og bakgrunnsstøy. Men – som ved tidligere besøk – med et knippe glitrende enkeltsanger i sekken.

Det starter med en real "statement of intent". Toe Tapper er som førstespor er ideologisk i slekt med Guided By Voices' A Salty Salute, og har som fremste misjon å vise for all verden at Jason Cavan er en litt under middels habil trommeslager, at 30 sekunder er en helt ok sanglengde og at Marmoset gjerne spiller inn platene sine på soverommet eller kjøkkenet om de skulle føle for det.

Det påfølgende tittelsporet tikker inn på halvannet minutt og oppfordrer lytteren instendig om å "please, go away", samtidig som Jorma Whittaker og Dave Jablonski blottstiller sine musikalske røtter i post-punken. Minus én på publikumsfrieri-skalaen fra en til ti hittil, uten at det har gått mer enn to minutter.

De som fremdeles henger med, skal være glade for det, for de neste ti minuttene skinner det sterkt av Marmotset. Das Boot pakker Stooges-energi, Ian Curtis-vokal og fuglekvitter (!?) inn på 53 sekunder, mens Eat Me Out og Laughing With Minx senker tempoet noen hakk, og viser bandets andre store inspirasjonskilde: den berusende psykedeliaen. Sistnevnte gir umiddelbart assosiasjoner til Edwyn Collins, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Muligens er det de kjølige synthlinjene, og den nesten obsternasig uaffekterte vokalen. Syd Barrett er også et naturlig navn å komme trekkende med, og Marmoset gjør på ingen måte skam på sine referanser.

Psykedeliaen holder grepet i to sanger til, men mens I Saw Your Shadow representerer krypende uhygge på syre, er Apples den reneste lykkepille – rikt instrumentert med cello, piano, gitarer og en artig, xylofon-aktig effekt.

Missing Man lunter avgårde med et luftig pumpeorgel i ryggen, mens (I'm) Somewhere sender tankene til Jens Lekman, med sine svale melodilinjer og hint av ekko på vokalen. Oppløftende snutter begge to.

Not Nice er omtrent for episk stormanssgalskap å regne i dette selskapet, med sine tre og et halvt minutter med vers-refreng-vers-refreng oppbygging og tradisjonelle produksjon. Bonuspoeng for smakfull instrumentering (gitar-piano-vekselbruk), uten at sangen setter dype spor etter seg.

På Dropping Dimes og Envelopes forsvinner bandet dessverre ut av fokus igjen, før popsnuten igjen får los på avsluttende Personality Candyspots, en sprudlende sak som i all sin ubeskrivelighet ikke hadde gjort seg bort på Magnetic Fields' 69 Love Songs, samtidig som den låner et og annet grep fra pop-psykedelia autoriteter som Love og Beatles. Sammen med Apples og Das Boot platens sterkeste spor.

Det er i det hele tatt litt av en berg-og-dal-bane Marmoset tar oss med på, både humør- og kvalitetsmessig. Florist Fired er ikke en plate som ønsker deg velkommen med åpne armer, samtidig den er nokså umiddelbar i den forstand at man ikke har veldig mye igjen for å studere den i dybden.

Likevel har den åpenbare kvaliteter i form av sjarm, spontanitet og personlighet. Her er flere øyeblikk av vindskjev popmagi, men – ærlig talt – hva bandet har brukt de siste fem årene på forblir et mysterium.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini

(Mimicry)

Lyden av fortvilelsens, tungetalens og galskapens demoniske skrik, toner av smerte, lidelse og blodtørst.

Flere:

Wilco - A Ghost is Born
The Clientele - Strange Geometry