cover

The ArchAndroid

Janelle Monáe

CD (2010) - Bad Boy Entertainment / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Funk / Soul / Hip-Hop / Neo-soul / R'n'B

Spor:
Suite II Overture
Dance Or Die (feat. Saul Williams)
Faster
Locked Innside
Sir Greendown
Cold War
Tightrope (feat. Big Boi)
Neon Gumbo
Oh, Maker
Come Alive (War Of The Roses)
Mushrooms & Roses
Suite III Overture
Neon Valley Street
Make The Bus (feat. Of Montreal)
Wondaland
57821 (feat. Deep Cotton)
Say You'll Og
BaBopByeYa

Referanser:
Erykah Badu
Sun Ra
Dré/André 3000
Big Boi

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Musikalsk kameleon

Janelle Monáes første fullengder er en eksentrisk nytelse.

Hun er en pussig skrue, Janelle Monáe. Hennes første studioalbum, som har fått tittelen The ArchAndroid, er ikke bare et snålt konseptalbum stappfullt av referanser til Fritz Langs klassiske stumfilm Metropolis (1927). Plata er dessuten eksperimentell, sjangeroverskridende, og avhengighetsskapende som fy. Jeg har nesten ikke hørt på annet de siste ukene, og smiler like bredt ved hver gjennomlytting.

The ArchAndroid utgjør andre og tredje del av et konsept som ble påbegynt i 2007, under tittelen Metropolis: Suite I (The Chase). Hennes siste utgivelse tar opp tråden etter EPen fra 2007. Monáes alter ego Cindy Mayweather, en androide hjemmehørende mange år fram i tid, er platas hovedperson.

Til tross for at The ArchAndroid ble sluppet på Sean Combs Bad Boy Records, er det ingen fare for at Monáes kunstneriske integritet skal gå til spille av å være tilknyttet et plateselskap av Bad Boy Records format. Noe sier meg dessuten at denne dama har nok kreativitet å ta av – på The ArchAndroid er tjuefireåringen arrangør, produsent, komponist og låtskriver.

Hun beveger seg i et musikklandskap som er nettopp så eksentrisk som coveret gir forventninger om. Tematisk tar første del av plata, altså suite II, for seg identitet og selvrealisering, mens andre del (suite III) består av kjærlighetssanger. The ArchAndroid forener elementer fra funk, soul, hip hop, glam og electro-pop, alt satt sammen i en futuristisk kontekst. Sjangerblandingen høres kanskje rotete og avskrekkende ut, men selv opplever jeg det som en eksentrisk nytelse: det at hun behersker så ulike sjangre gir en pekepinn på hennes musikalske spennvidde. En musikalsk kameleon, dét er hva hun er.

Selv oppdaget jeg Monáe – originalt nok – gjennom YouTube. Hennes opptreden på Letterman tidligere i år, hvor hun og bandet hennes gjør en upåklagelig framføring av singelen Tightrope, har nok fått flere enn meg til å tenke på James Brown. Og apropos referanser, så virker det som hun er like inspirert av Parliament-Funkadelic som Sun Ra. Monae er energisk som få, og hun har kanalisert kreativiteten og energien sin ut i et album som er bemerkelsesverdig solid. Hun er i besittelse av en stemme jeg sjelden har hørt maken til (sjekk spesielt ut de flotte kuttene Come Alive og Cold War), og på toppen av det hele er hun en visuell nytelse. Flotte saker, dette.

At Monáe behersker ulike sjangre, heves over enhver tvil på den avsluttende BaBopByeYa. Spør du meg, er Frank Sinatra den eneste sangeren som kunne ha framført denne låta på bedre vis enn unge Monáe.

The ArchAndroid vitner om at Janelle Monáe bobler over av kreativitet – plata er gjennomsyret av en kompleks musikalitet. Jeg gleder meg til å følge med på henne i tiden framover, og forhåpentligvis vil hun følge opp denne utgivelsen med flere suiter fra sitt futuristiske cyber space.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo