Genre:
Rock
Stiler:
Countryrock / Rock / Norwegian depression
Spor:
Madman
Hooper Hill
Referanser:
Grant Lee Buffalo
Madrugada
16 Horsepower
Se også:
Sinking Stone - Cinnamoon (2002)
So Low - Cinnamoon (2002)
Cinnamoon - Cinnamoon (2003)
Cinnamoon - Cinnamoon (2003)
En smak av kanel
Siste del av Cinnamoons singel-trilogi. Nå vil vi ha en hel plate.
Del på Facebook05.05.2002
Tredje og siste del av Cinnamoons trilogi består av låtene Madman og Hooper Hill. Igjen drar Oslo-bandet oss ut i amerikansk terreng, der de søker venner som Grant Lee Buffalo og 16 Horsepower. Det er en jakt bandet lykkes overmåte godt med.
Madman er en type låt som Cinnamoon behersker veldig godt. Det betyr høytidelig, nesten pompøs trad-rock, som beveger seg med langsomme duvende bevegelser. Slidegitar og vokalharmonier suger lytteren inn i en stemning som bare Grant Lee Phillips tidligere har klart (og ja, selv om det er sagt til det kjedsommelige, Joachim Åkerstrøm slipper ikke unna denne gangen heller, til det er hans gudbenådede stemme altfor lik Phillips') og som Madrugada også higer etter. Som på de fleste Cinnamoon-låtene går det an å trekke en linje mot store deler av klassisk amerikansk gitarrock, fra The Band til The Dream Syndicate, og opp til Pearl Jam og Live sine mest rolige stunder.
Hooper Hill er nok den svakeste låten av de tilsammen seks, til tross for fint fiolinspill av Gudrun Gundersen. Her forlater Cinnamoon sitt mest stødige uttrykk, og tilnærmer seg en mørkere og mer støyende stil, nærmere 16 HP og The Gun Club enn nevnte Grant Lees sjelfulle rock. Det er fornuftig at de forsøker å utvikle sitt sound, men de lykkes ikke helt med Hooper Hill.
Etter å ha hørt gjennom disse tre singlene etter hverandre, som en sammenhengende EP, er jeg litt nøktern i forventningene. For at bandet skal fungere like bra som på to-spors singler har de nok godt av å utvikle sin egenart noe. Hvor den ligger, er det bare de som vet...
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere: