Madman

Cinnamoon

CD-single (2002) - HoneyMilk / Big Dipper

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En smak av kanel

Siste del av Cinnamoons singel-trilogi. Nå vil vi ha en hel plate.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook05.05.2002

Tredje og siste del av Cinnamoons trilogi består av låtene Madman og Hooper Hill. Igjen drar Oslo-bandet oss ut i amerikansk terreng, der de søker venner som Grant Lee Buffalo og 16 Horsepower. Det er en jakt bandet lykkes overmåte godt med.

Madman er en type låt som Cinnamoon behersker veldig godt. Det betyr høytidelig, nesten pompøs trad-rock, som beveger seg med langsomme duvende bevegelser. Slidegitar og vokalharmonier suger lytteren inn i en stemning som bare Grant Lee Phillips tidligere har klart (og ja, selv om det er sagt til det kjedsommelige, Joachim Åkerstrøm slipper ikke unna denne gangen heller, til det er hans gudbenådede stemme altfor lik Phillips') og som Madrugada også higer etter. Som på de fleste Cinnamoon-låtene går det an å trekke en linje mot store deler av klassisk amerikansk gitarrock, fra The Band til The Dream Syndicate, og opp til Pearl Jam og Live sine mest rolige stunder.

Hooper Hill er nok den svakeste låten av de tilsammen seks, til tross for fint fiolinspill av Gudrun Gundersen. Her forlater Cinnamoon sitt mest stødige uttrykk, og tilnærmer seg en mørkere og mer støyende stil, nærmere 16 HP og The Gun Club enn nevnte Grant Lees sjelfulle rock. Det er fornuftig at de forsøker å utvikle sitt sound, men de lykkes ikke helt med Hooper Hill.

Etter å ha hørt gjennom disse tre singlene etter hverandre, som en sammenhengende EP, er jeg litt nøktern i forventningene. For at bandet skal fungere like bra som på to-spors singler har de nok godt av å utvikle sin egenart noe. Hvor den ligger, er det bare de som vet...

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: