cover

Devastator

Catfish Haven

CD (2008) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Soulrock / Americana / Sørstatsrock / Heartland rock

Spor:
Are You Ready
Devastator
Set in Stone
Invitation to Love
Tripping in Memphis
Play The Fool
Halftime Show
Full Speed
No Escape
Blue Sun
Valerie
Buying My Time
Every Day

Referanser:
The Hold Steady
My Morning Jacket
Magnolia Electric Co.
Ladyhawk
The Mohawk Lodge
Foghat
Traffic
Free
Urge Overkill
Bob Seger and the Silver Bullet Band

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Arbeiderklassisk rock

Destroyer, Eliminator, Transformer... Devastator? Catfish Haven ser seg fremdeles mest tilbake.

Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss' Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer av utgiveren. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds '72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro.

Are You Ready åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på Invitation to Love, Blue Sun og No Escape har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (Every Day og Valerie) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

comments powered by Disqus