Here's to Taking It Easy

CD (2010) - Dead Oceans / Tuba

Genre:
Rock

Spor:
It's Hard to Be Humble (When You're From Alabama)
Nothing Was Stolen (Love Me Foolishly)
We'll Be Here Soon
The Mermaid Parade
I Don't Care If There's Cursing
Tell Me Baby (Have You Had Enough)
Hej, Me I'm Light
Heaven, Sittin' Down
Los Angeles

Referanser:
Willie Nelson
Neil Young
Bonnie Prince Billy
Magnolia Electric Co.
My Morning Jacket
The Eagles
The Band

Vis flere data

Se også:
A Hundred Times or More - Phosphorescent (2003)
The Weight of Flight - Phosphorescent (2004)
Pride - Phosphorescent (2007)
To Willie - Phosphorescent (2009)
Muchacho - Phosphorescent (2013)

Easy Rider

Lyden av Cosmic American Music susende med åpne vinduer ned Pacific Coast Highway.

Av Bjørn Hammershaug

Del på facebook13.05.2010

Alabama-fødte Matthew Houck har møysommelig nærmet seg det fullendte utrykket som preger Here's to Taking it Easy. Fra en sped oppstart som molefonken gitarklimprer, via meget vellykkede og den mer utforskende Pride (2007) og Willie Nelson-hommagen To Willie (2009). Here's to Taking it Easy er essensen av alt dette, her hvor den ensomme vandrer endelig møter soloppgangens California. Innestengte motellrom luftes ut med havbris, palmesus og AM-radio. Dette er soundtracket for å cruise ned Pacific Coast Highway høy på Cosmic American Music og Classic Rock om hverandre. Langt fra progressivt, men autentisk utført og delikat fremført.

It's Hard to Be Humble (When You're From Alabama) er en saftig åpning som lover mer blås og funk, Little Feat-style, enn det som følger videre utover. Men den slår an tonen. Lydbildet er uansett fyldigere, Phosphorescent fremstår mer som et kompakt band enn tidligere, og holdningen er tilbakelent og lite anstrengt, delikat skyggelagt av det mørke uttrykket som også preger Houck. Here's to Taking It Easy blir aldri for "easy".

Men dette er klassiske låter som virker å ha eksistert for alltid, i påvente av å bli plukket opp når tiden er moden. På Hej, Me I'm Light tar den tilbakelente stilen form av en gjentagende hippiemesse, på Heaven Sittin' Down som en jovial countrytrall som snytt ut av grevet til Willie Nelson. Aller flottest; de siste 8 minuttene i Los Angeles, en purpurrød solnedgang av vestkystnostalgisk slaraffenliv, dette er Phosphorescents On the Beach.

I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går som kjent aldri av moten.