cover

Sam's Town

The Killers

CD (2006) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Alternativ

Spor:
Sam's Town
Enterlude
When You Were Young
Bling (Confession of a King)
For Reasons Unknown
Read My Mind
Uncle Jonny
Bones
My List
This River is Wild
Why Do I Keep Counting?
Exitlude

Referanser:
U2
Bruce Springsteen
The Cure
Smashing Pumpkins

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


'This town is meant for passing through, boy'

'The most British band from America' har laget et temmelig ujevnt album om amerikansk småbyliv.

The Killers er et av bandene som best har overlevd massiv hype i britisk presse (les: NME) de siste par årene. I motsetning til mange andre av bandene som får denne typen oppmerksomhet, klarte faktisk The Killers i stor grad å levere ei plate som en del vil huske når fem år har passert. Greit nok, Hot Fuss (2005) var litt ujevn, men hadde en tre-fire knallsterke låter til å støtte seg på. God nok til å fortjene en plass i hylla, etter min oppfatning.

Etter å ha kassert planer om å ta en pause er The Killers allerede tilbake med oppfølgeren til Hot Fuss, og den lyder tittelen Sam's Town. Denne plata framstår som en blanding av et godt, gammeldags konseptalbum og en high school-musical: Førstesporet lyder samme navn som plata, og fungerer som en slags introduksjon (naturlig nok). Deretter følger Enterlude, som bygger på samme meloditema og delvis samme tekst som sistesporet Exitlude: "We hope you enjoy your stay /It's good to have you with us, even if it's just for the day".

Jeg har en stor forkjærlighet for konseptalbum, røde tråder og plater som flyter naturlig fra låt til låt, og får naturligvis store forventninger av den ambisiøse måten The Killers har lagt opp plata på. Men form og ambisjoner er nå en ting, spørsmålet er naturligvis: Svarer innholdet til forventningene?

Njæ, er svaret jeg må gi. Som helhet slår plata meg som ganske svak, og selv om man skal gi The Killers kred for å være annerledes (i forhold til de fleste andre pop-plater) i måten plata er lagt opp, slutter originaliteten også brått der. Både lyd- og låtmessig er Sam's Town en naturlig utvikling fra Hot Fuss, men ikke nødvendigvis til det bedre. Den noe særegne synthen ligger fortsatt der, det samme gjør Brandon Flowers karakteristiske stemme. Men i tillegg til å låte som seg selv, er det to navn The Killers gjør det umulig å bringe på banen når man snakker om denne plata:

Jeg tror ikke jeg har hørt eller lest noe om denne plata uten at Bruce Springsteen har blitt nevnt, og jeg klarer heller ikke å bryte denne trenden. The Killers later til å ha tatt et lynkurs i Springsteens kjærlighet for amerikanske småbyer og deres tradisjoner og skjebner før denne plata ble skrevet, og vokalist Flowers har for øvrig ikke lagt skjul på at han nylig har oppdaget Springsteen.

Tekstlige portretter av halvtragiske skjebner og ungdomsopprør preger plata, i tillegg til at noen arrangementsteknikker kan kjennes igjen, men the Killers kommer aldri i nærheten av å formidle tekstene med en overbevisning og nerve som Springsteen gjør. Det kan man jo heller ikke forvente, men de fleste lar være å prøve. For the Killers' del blir det dessverre en del klisjeer eller direkte kopiering av Springsteen.

Det andre navnet som er helt nødvendig å nevne i forbindelse med denne plata er U2. Plata er produsert av Flood og Alan Moulder, som begge har jobbet med de pretensiøse irene. Med dette i bakhodet er det vanskelig å høre denne plata uten å miste litt respekt for både the Killers og produsentene. Med jevne mellomrom synger Brandon Flowers med en motbydelig (selv-)høytidelighet, og flere ganger i løpet av plata dukker det opp banalt enkle gitarriff/hooks med masse delay og klang, som er ment å låte storslått – men feiler. Låta Bones, og spesielt avslutningen på den, er det beste/verste eksempelet. Ansiktene til Bono og the Edge dukker brått opp i hodet mitt, og det liker jeg dårlig. Jeg skal ikke gi produsentene all skylden for dette, for når jeg nå hører på Hot Fuss hører jeg at U2-inspirasjon kan spores der også. Den fundamentale forskjellen er at det på Sam's Town er umulig å overse likhetene, og der går vel strengt tatt grensen mellom å la seg inspirere av og å plagiere et band.

Når det gjelder sangene på plata, er min oppfatning av dem er at en tredjedel er helt greie, en tredjedel er helt grusomme og klissete (Bones tar kaka), og en tredjedel er veldig bra. Jeg nøyer meg med å snakke mer om noen av de veldig bra sangene. Låta Sam's Town fungerer som en presentasjon av byen vi kan anta at plata handler om, og begynner med et synth-/trommeparti som minner om Smashing Pumpkins' Tonight, Tonight (tilfeldigvis også produsert av Flood). Når man kommer forbi introen er imidlertid låta en temmelig god introduksjon til den uramerikanske småbyen, og har tekstlinjer som "Nobody ever had a dream 'round here" og "My brother was born on the 4th of July". Springsteen spores både her og i This River is Wild, en drivende sak om å vokse opp og finne seg selv, som eskalerer konstant helt til den avsluttes med et rolig, nedstrippet parti med bare piano og vokal.

Den fantastiske singelen When You Were Young har vært vanskelig å unngå på radio, og viser et ungdommelig og energisk The Killers i godt, småpompøst poprock-driv. Disse låtene er eksempler på at The Killers på denne plata er best når de er litt sinte og frustrerte. De er det som berger denne plata fra å være fullstendig forglemmelig, og er trolig de eneste sangene man vil huske fra Sam's Town.

Trass i at jeg var veldig positiv til konseptet og tematikken ved denne plata, må jeg si at det er en litt skuffende oppfølger til førstealbumet, som som nevnt også var en litt ujevn plate. Imidlertid hadde Hot Fuss ingen direkte dårlige låter, de verste var bare helt greie. Sam's Town, derimot, utgjør et par nye streker på The Killers' hangman ved at den har noen låter som er skikkelig dårlige, i tillegg til at overraskelsesmomentet ved lyden deres er borte.

Heldigvis har de kommet opp med et lite knippe knallsterke låter denne gangen også, og Sam's Town ender derfor totalt opp som en plate jeg ikke vil anbefale til andre, men som jeg ikke skammer meg over å ha.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Josephine
Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot