cover

The Way I See It

Raphael Saadiq

CD (2008) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Blues / Neo-soul / Soul

Spor:
Sure Hope You Mean It
100 Yard Dash
Keep Marchin'
Big Easy
Just One Kiss
Love That Girl
Calling
Staying In Love
Oh Girl
Let's Take A Walk
Never Give You Up
Oh Girl

Referanser:
Al Green
Sam Cooke
The Four Tops
Gladys Knight
Stevie Wonder
Marvin Gaye
D'Angelo
J Dilla/Jay Dee
Jackson 5
Holland-Dozier-Holland

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Back to Motown

Raphael Saadiq har laget den beste soulplaten på lang, lang tid.

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av en så hardt arbeidende musiker som Raphael Saadiq.

Ikke bare har han stått bak noen av de ypperste produksjonene hiphop og r'n'b scenen har hatt å by på de seneste årene. Han har også rukket å gi ut to gode skiver som soloartist. Nå er den tredje fullengderen sluppet, og resultatet har blitt en plate så spekket med kreativ perfeksjonisme at enhver med gode hodetelefoner bør ta imot med begge hender.

Denne gangen har Saadiq gitt fullstendig blaffen i stemplet som neo-soul bevegelsens yppersteprest, og i stedet tatt det tilbake til røttene. Her har han slipt og finpusset låtmaterialet sitt så til de grader at det kan virke nesten som et plagiat. Ja, så strukturert organisert er denne platen blitt, at om den hadde blitt utgitt i 1965 kunne den blitt en umiddelbar klassiker.

Her er alt som 60-tallets soul og popscene besto av representert. Og Saadiq har brukt nesten fire år på å plotte inn selv de mest usynlig instrumentene til den minste detalj. Det gjør at hans plate The Way I See It er like mye en produksjonsmessig brilijering, som en innlysende honnør til soulscenen da den var i full blomst.

Men den er også en vokalmessig og lyrisk adapsjon av artister tilknyttet og delaktig i det legendariske soullabelet Motown. Det er som om Saadiq har sittet hjemme i stuen og skrevet av gamle Holland - Dozier - Holland tekster, før han gikk i studio for å legge på vokalen til Marvin Gaye. Noen ganger går det så tett opp til originalene at man kan mistenke at samples har blitt brukt som på Staying In Love hvor The Four Tops uovervinnelige formel for soul- pop kopieres til det fulle. Eller Sometimes hvor Sam Cookes eviggrønne klassiker A Change Is Gonna Come kan høres både i tema og rytmikk.

Men når kona Joss Stone slenter innom på Love That Girl, eller Stevie Wonder henter frem munnspillet på Never Give You Up, så gir det meg lysten til å sette meg på første buss hjem til faren min. Her skal jeg lukke all kommunikasjon med omverden, og la vinylen knitre i all evighet. Jeg er tilbake der jeg vokste opp, og iblant ønsker å alltid forbli.

En slik effekt må naturligvis honoreres, og for all del: The Way I See It er en plate som står fjellstøtt på egenhånd. Den gjør ingenting ingen andre ikke gjør, og i tillegg gjøre den det så forbasket mye bedre. Så når mannen vrikker av seg den dampende sexy Let's Take a Walk eller den vanedannende Big Easy, så tar han ikke bare innersvingen på det som er å oppdrive av mer eller halvgode alternativer i popbransjen.

Han klarer også egenhendig å gi meg følelsen av å ha laget den beste soulplata jeg har hørt på lang, lang tid.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


ballboy - The Royal Theatre

(SL)

Bm: Mektig gitarpop fra Skottlands best bevarte hemmelighet. Trenger norsk distributør.

Flere:

MoHa! - One-Way Ticket to Candyland
MJ Cole - Back To Mine - A Personal Collection For After Hours Grooving