cover

Prayers & Observations

Torun Eriksen

CD (2006) - Jazzland Rec. / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Vokaljazz / Soul / Pop

Spor:
Joy
My Boys
Way to Go
Song of Sadness
Featuring Youth
The Sky From Where I Live
This is Real
Stories
Tired
Saviour

Referanser:
Ab und Zu
Patricia Barber
Jon Eberson Group

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Groove, poesi og honning.

Torun Eriksen leverer, og Bugge Wesseltoft har rett. Igjen.

Denne platen brukte noen runder i CD-spilleren før musikken åpnet seg opp og tok tak. Vi snakker ikke om musikk som er vanskelig tilgjengelig. Det er underliggende kvaliteter i massevis her, og nettopp derfor tok det tid å komme til kjernen, eller sjelen, om du vil.

Skiva åpner med et intenst, lavmælt brak. Åpningssporet Joy er sanselig, fargerikt, sensuelt, nesten selvutleverende. En vakker hyllest til nytelsen, med ekko av både Kate Bush og Anaïs Nin. Uten store fakter, men rett på. Språklig og musikalsk elegant, og som lytter er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at dama virkelig har noe å melde. Hun fortjener et betydelig pluss for å tørre å trekke oss rett inn i sitt eget følelsesliv fra første takt. Det tas nakkegrep på oppmerksomheten, og det slippes ikke før musikken toner ut etter ti spor.

My Boys er som tittelen antyder en lavmælt refleksjon over det å være forelder. Ansvar, separasjon, engstelse, fremtid. Dette burde treffe alle som har satt barn til verden, og de fleste andre.

Way to Go er skivas bombe. En frekk bassintro, og en fet, swingende groove vil få tilhengere av 70-talls Steely Dan til å heve øyenbryn og smile lykkelig. Har du mye gammel Motown i hylla, kjenner du deg nok også igjen her. David Wallumrøds kresne Fender Rhodes avslører i allefall at inspirasjonen ligger tre minst tre tiår tilbake! Bandet låter tett og vanvittig samspilt, men samtidig så tilbakelent at jeg nesten kan se dem smile. Om det ikke rykker i kroppen når du hører denne, har du sannsynligvis bruk for nevrolog. Treffende tittel, forresten! Way to go, Torun!

Så til det sporet som nok har fått mest omtale rundtomkring, Song of Sadness - nestencountry-duetten med Paal Flaata, Norges roots-vokalist par exellence. Igjen gripes jeg av Eriksens evne til å målbære det som er vesentlig i livet, uten føleri og patos. Vanskelig nok i seg selv, når låta er dedikert til Sigurd Køhn og alle de som mistet livet i tsunami-katastrofen i desember 2004. Dette er vakkert, nært og gripende, men av en eller annen grunn virker det ikke som om Flaata har dagen her. Eriksen synger uanstrengt, musikalsk, med beundringsverdig timing og trygghet som man kanskje bare har når man synger eget stoff. Flaata er litt mer på halv tolv, og sjelden har jeg hørt den mannen virke usikker. Her er han nok ikke på hjemmebane, genren til tross.

På This is Real er hun der igjen: Poetisk og personlig. Wallumrød står som en påle med tett, swingende og lekent Rhodes-komp, det er slående vakkert med organisk strykerarrangement i bakrunnen. Samspillet er nesten telepatisk. Kanskje ikke så rart, forresten - hele strykerseksjonen er i familie. Har en mistanke om at dette var "live i studio", for dette svinger det uhyre tett av! Hvilket band!

Torun Eriksen er noe så uhyre sjeldent som en vokalist som både har stor musikalitet og en bemerkelsesverdig evne til å formidle, skrive poetiske tekster og melodier som ikke bare sitter, men som gir i alle fall meg lyst til å høre mer. Helst med en gang. Dette er honning for øregangene, men aldri tannløst, som hos enkelte av Eriksens samtidige musikalske søstre .

Hele plata er preget av et smittende overskudd, og en ærlighet som jeg tror treffer den som lytter.

Det blir egentlig ganske absurd å prøve å pådytte denne musikken en genre. Joda, det er mye jazz her. Men også store doser soul og pop. I det hele tatt er det musikk med sjel, og med et takknemlig skråblikk til Eriksens og bandets inspirasjonskilder.

Jeg liker det organiske, litt mørke lydbildet her, men er ganske usikker på det betydelige løftet i øvre del av bassområdet som er ganske påtagelig hele veien igjennom. Selv på et svært kompetent anlegg blir det mye buldring. De trenger nye monitorer i studio, hr. Wesseltoft!

Det refereres ofte til at Torun Eriksen er en av Bugge Wesseltofts favorittvokalister. Det tror jeg vi skal være glade for alle sammen. Bugge har nemlig rett. She has got IT.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

The New Pornographers - Twin Cinema
Vidar Sandbeck - En fergemanns vise