cover

Scars

Basement Jaxx

CD (2009) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk / Dance / House / Big Beat

Spor:
Scars
Raindrops
She's No Good
Saga
Feelings Gone
My Turn
A Possibillity
Twerk
Day Of The Sunflowers (We March On)
What's A Girl Gotta Do?
Stay Close
Distractionz
Gimme Somethin' True

Referanser:
The Chemical Brothers
Fatboy Slim
Roger Sanchez
Underworld
Justice
Daft Punk
Cassius

Vis flere data

Se også:
Rooty - Basement Jaxx (2001)
Kish Kash - Basement Jaxx (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Småsnaxx

Basement Jaxx slår til med noen av sine beste enkeltlåter noensinne - men det blir på bekostning av en del andre ting.

Helt siden debutsingelen Red Alert tok de fleste av oss med storm i 1999 har vel mange hatt et øre å låne bort til Basement Jaxx, de har liksom blitt obligatoriske på et vis. Debutalbumet Remedy er altså ti år i år, og det feires med duoens femte album. For anledningen har de med enda flere stjernegjester enn noen gang før, denne gangen med blant andre Yoko Ono, Lightspeed Champion, Kelis, Yo Majesty og Santigold.

Det har alltid vært et eller annet med Basement Jaxx som har gjort at de har vært besynderlig tiltalende - selv for oss som ikke bryter ut i dans sånn helt uten videre. Noen umiddelbare hitklassikere har så klart ikke trukket ned; Red Alert, Romeo, Where's Your Head At, Good Luck og Oh My Gosh for å nevne noen som sjelden er helt feil. Årets førstesingle, den lille perlen Raindrops, burde garantert ikke skuffe gamle eller nye fans heller. Og selv om de i uttrykket kanskje ikke har forandret seg radikalt på de ti årene som har gått, så sier det vel kanskje mer om Basement Jaxx enn det sier om noe annet.

Men, slik tilfellet var med forrige album, Crazy Itch Radio, sliter også Scars med å knytte hitlåtene sammen til noe som kan ligne et helhetlig album. For de soleklare hitlåtene finner man ganske umiddelbart her, slik man alltid har gjort med Basement Jaxx. My Turn og Raindrops er i tillegg uten tvil blant duoens karrierehøydepunkter, og ti år senere og etter en håndfull andre solide høydepunkter, så er det ikke til å kimse av.

Det er alltid spennende når superstjerner slår seg sammen slik som her, og det har blitt noen flotte resultater også denne gangen. Bedre enn Devon Hynes (Lightspeed Champion) på My Turn blir det imidlertid ikke, men så er det som sagt også blant de lekreste øyeblikkene i diskografien til Basement Jaxx. Låten begynner for øvrig å bli ganske gammel, og ble først sluppet på EPen Planet 1 sommerene 2008. Men så er det heller ikke rart at det tar litt tid å sy sammen lyden av Basement Jaxx - minimalistisk er det i alle fall ikke.

Yoko Onos bidrag bør også nevnes, for Day of the Sunflowers er en usedvanlig smooth sak. Låten bruker Onos quirky tilnærming for alt den er verdt, noe som blant annet kulminerer i en faket orgasme mot slutten. Det høres grusomt ut på papiret, men det er faktisk overraskende uimotståelig. Og da snakker jeg om låten som helhet altså, ikke nødvendigvis orgasmen til Ono.

Så har du tilfellene der det går fryktelig galt, da. Som når Yo Majesty gjester på Twerk. Den begynner faktisk ikke så verst med et Jaxx-typisk hardt synthriff, men blir brutalt ødelagt av en smertefull og autotunet sample av Michael Sembello-hiten Maniac. Ikke at jeg kan skryte av å ha veldig mye til overs for originalen i utgangspunktet, men låten har på ingen måte gjort seg mer gjeldende her. Den andre skuffelsen ble valgt som andresingle fra skiva, nemlig Feelings Gone, som er gjort med soulpopkometen Sam Sparro. Men slik Sparro alene er ganske så tam og uinteressant, er også Feelings Gone en høyst forglemmelig affære.

Slik blir Basement Jaxx litt offer for hvor schizofren og ujevn en plate kan fremstå når man bruker såpass mange og såpass forskjellige bidragsytere. Det virker som det er gjort et iherdig forsøk på å sy det hele sammen på et vis - men det har bare fungert middels bra.

Det er nesten selvmotsigende å skulle være kritisk mot noe som i utgangspunktet bare skal være så gøy som dette, så det koker ned til at det er perioder her som ikke er så veldig gøyale. Signaturen til Basement Jaxx er godt intakt selv etter alle disse årene, og det står det faktisk respekt av. De er ett av få band som faktisk greier å høres bra ut selv om de pøser på med elementer slik at det til tider blir fullstendig kaos. Å få til hitlåter oppi dette kaoset de steller i stand er ganske så imponerende i seg selv. Hvor lenge man kan kalle musikken deres innovativ når de vel ærlig talt står ganske i ro uttrykksmessig over en lengre periode kan dog diskuteres, men det er uansett så velgjort som man får det når det fungerer låtmessig.

Og da kan det vel være det samme hvor innovativt det er, skulle man tro.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo