Live at the Harlem Square Club

Sam Cooke

CD (1963) - RCA

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dypeste gospelsoul

På 'Live at the Harlem Square Club' er Sam Cooke så svart at han nesten er blå.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook05.04.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

På "Night beat" prøver Sam Cooke å posisjonere seg som en farget Frank Sinatra. Han er elegant, han er glatt, han er kul.

På "Live at the Harlem Square Club" er Sam Cooke så svart at han nesten er blå i ansiktet. Dette er gospelsoul på sitt aller dypeste. Den lille klubben i Miami er Sam Cookes dampende, ekstatisk kirke, og "Live at the Harlem Square Club" er et testamente. Sam Cooke framfører ni sanger. Sjelen deler seg i to.

Alle fra Marvin Gaye til Aretha Franklin og Rod Stewart har studert Sam Cooke ned i minste detalj. Ikke alt lar seg gjøre å imitere her i verden. Samtidig forstår jeg godt at så mange forsøker.

Sam Cooke startet som gospelsanger sammen med The Soul Stirrers, men i 1957 sendte han "You send me" helt til topps på poplistene. Sju år seinere ble han skutt og drept i bare nattkåpa mens han kranglet med betjeningen på et skittent motell i Hollywood. Mer enn 200.000 personer besøkte båra hans i Chicago og Los Angeles. I begravelsen sang Ray Charles "Angels keep watching over me".

Drømmen slutter ikke Hollywood den skjebnesvangre kvelden i desember 1964. Hvem vet hva Sam Cooke ville ha drevet det til seinere? Jeg tviler uansett at han hadde kommet opp med noe mer ekstatisk og berusende enn "Live at the Harlem Square Club". Det ville neppe vært mulig, selv for Sam Cooke.

Når han går på scenen i Miami denne lørdagskvelden i januar 1963, har han med seg et lite band som inkluderer King Curtis på saksofon. Han har et knippe sanger som kan få voksne menn til å oppføre seg som småjenter. Bare hør!

"Live at the Harlem Square Club" er en hjertestarter av ei plate. Albumet ble først utgitt i 1985, mer enn 20 år etter at konserten fant sted. Jeg hadde ventet ti år til, om nødvendig.

Publikum er et show i seg selv. Forsamlingen er alt annet enn fargeløs. Sam Cooke holder hver og én på kokepunktet i 37 deilige minutter. Han vugger fram og tilbake, på grensa til den totale, fullendte orgasmen, mens kvinnene stønner og mennene rister av misunnelse. Sam Cooke svetter og strutter, og det lukter kjønn i hele lokalet.

Sam Cooke har funnet fram det groveste sandpapiret. Han snakker, han roper, han ler. Det er en stemme som skraper bort all motstand. Og han har et band som gir ham det han trenger av kraft bak takene.

"Don't fight the feeling", synger han på kveldens første sang. "This is a song designed to make you feel good", forklarer han før "Chain gang". Du har sikkert hørt noen av disse sangene i originalversjon. Men glem det. Det er slik som dette de skal høres ut.

Forsøk å unngå pilene fra "Cupid" og "Nothing can change this love". Se om du klarer å rive deg løs fra "Chain gang" og "Somebody have mercy". Prøv å sitte stille til "Twistin' the night away" og "Having a party".

Jeg tenkte meg det. Det skal godt gjøres.

Men det er "Bring it on home to me" som er klimakset på albumet. Og da mener jeg KLIMAKSET. Versjonen fra Harlem Square Club hører hjemme blant mine fem-seks største favoritter gjennom tidene. Sam ber på sine knær om tilgivelse. Han er villig til å gjøre alt, absolutt alt, for å få henne hjem igjen.

"You know I'll always be your slave
until I'm buried, buried in my grave
Oh honey bring it to me, bring your sweet loving
bring it on home to me

Mye tyder på at ordet "yeah" hadde sin mest minneverdige dag 12. januar 1963, i en liten klubb i Miami, Florida.

Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde hørt denne plata. Jeg skulle ønske at jeg tilfeldigvis kom over den i morgen eller kanskje på lørdag.

Det hadde vært noe.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 10/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: