cover

Parachutes

Coldplay

CD (2000) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Britpop

Spor:
Don't Panic
Shiver
Spies
Sparks
Yellow
Trouble
Parachutes
High Speed
We Never Change
Everything's Not Lost

Referanser:
Travis
Jeff Buckley
Radiohead

Vis flere data

Se også:
A Rush Of Blood To The Head - Coldplay (2002)
Live 2003 - Coldplay (2003)
X&Y - Coldplay (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


'We live in a beautiful world'

Melankolien er en britisk oppfinnelse, uten tvil.

Coldplay ble tatt imot av presse og publikum som britpopens nye frelsere i år 2000, og en relativt stødig reklamekampanje på TV har vel gjort at ganske mange nordmenn kjenner igjen navnet. Debutskiva "Parachutes" ble belønnet med et eksemplar av britenes svar på Grammy, Brit Awards, og terningkast på fem og seks har haglet over utgivelsen.

Når alle er så udelt positive, blir undertegnede straks mistenksom og tar på de virkelig kritiske brillene. Men jeg må innrømme at etter et par runder med Coldplay var også jeg vunnet over til den andre siden. "The Force is strong with these people," for å parafrasere en ikke ukjent rom-opera.

Et par av låtene på Parachutes har instant hit-potensiale for folk med lett melankolske anlegg, og disse har det også blitt singler av. Det korte førstesporet "Don't Panic" og nummer seks "Trouble" sklir rett inn bak trommehinnene og hjemsøker deg om natten eller når du kjører bil uten radioen på.

Hele produksjonen er ganske streit og rimelig, med et gitarbasert lydbilde der akustiske og elektriske gitarer koser seg over trommer som ofte er spilt med visper. Noen ganger er det litt piano baki der også. Men det sentrale elementet er stemmen til Chris Martin, som vel kunne formidle innholdet i sangene uten at du hadde behøvd å skjønne hva han sa.

Det er mulig det bare er meg, men Chris Martin får meg stadig til å tenke på Jeff Buckley. Han svinger like villig opp i falsett (kanskje litt FOR villig) og har en god del av det samme personlige inntrykket som gjorde at Buckley kunne få en voksen mann til å grine av sorgblandet glede. Spesielt spor to, "Shiver", minner veldig om noen av de mer rocka sporene på Buckleys fenomenale album "Grace".

Siden vi er inne på referanser, må vi nesten nevne Travis, som stilmessig ligger nokså nær, men har en litt lettere og mer humoristisk tone enn Coldplay.

Jeg har egentlig bare to ankepunkter mot denne platen. Det ene er at den overrumplende lett å falle for, noe som gjør at jeg er litt bekymret for holdbarheten. Det andre, og viktigere, poenget er at sporene ligner for mye på hverandre. De ti sporene glir nesten umerkelig over i hverandre, og skiva mangler forløsende øyeblikk i begge ender av skalaen. Det hadde vært så utrolig deilig med en superprivat og intim, stille og utleverende låt et eller annet sted, og en skikkelig aggressiv screamer et annet sted. Slik Parachutes er satt sammen, blir det litt for lite dynamikk - tør jeg si det: den er bittelitt kjedelig... I hvert fall ikke SÅ spennende som man kanskje skulle vente etter all omtalen. Jeg er kanskje litt slem når jeg gir albumet en femmer, men det føles som om det er enda litt mer på lager her.

Men som debut regnet er Parachutes et glimrende produkt. Coldplay låter steinproffe, og viktigst av alt: man TROR på det de framfører. Følelsen kjennes ekte, og det kan man ikke alltid si om musikken man hører.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Silverchair - Diorama

(Atlantic)

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Flere:

Jens Lekman - Night Falls over Kortedala
The Shins - Chutes Too Narrow