cover

YoYoYoYoYo

Spank Rock

CD (2006) - Big Dada / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Alternativ / Elektro

Spor:
Backyard Betty
What It Look Like
IMC
Rick Rubin
Touch Me
Bump
Sweet Talk
Chilly Will
Far Left
Coke & Wet
Competition
Screwville

Referanser:
2 Live Crew
Dizzee Rascal
The Streets
Q-Tip
M.I.A.
The Neptunes
Mos Def
Talib Kweli
The DFA

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fest til hverdag og fest

Hip hop + elektro + punk + porno = fest

Jeg husker at jeg smuglyttet til 2 Live Crew da jeg var vesentlig yngre enn jeg er i dag. Jeg husker at jeg var livredd for at mamma skulle høre grisetekstene. Jeg lover at det hadde blitt grin. Makan til grisete tekster hadde ikke jeg hørt før. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg bare var 13 år gammel. Men det tok ganske lang tid før jeg kom til å høre noe like drøyt. Mulig det skyldes at jeg ikke synes det var like spennende med grisetekster lenger, eller søkte etter musikk på andre premisser. Jeg tror vel det siste stemmer best, egentlig.

2 Live Crew var det første jeg tenkte på da jeg satt på YoYoYoYoYo. Førstelåta Backyard Betty åpner med "Yeah, bang it, bang it bitch" og en passe hard beat. Da er vel tonen satt: Det er grisete, funky og nesten umulig å ikke ha lyst til å danse med. Det høres ut som soundtracket til en strippeklubb i Miami. Bass, blipp blopp og repetitive beats. Etter første låta er jeg i grunnen ganske fornøyd og sitter med et ganske fett smil om munnen.

Spank Rock hører vel ikke ut som så mye annet. Utgangspunktet er egentlig ganske vanlig hip hop og er ispedd ganske solide doser elektronisk musikk. Og det er ikke så rart; MC Spank Rock har gått i lære hos Shaun J Period, og produsent Alex Epton aka DJ Armani XXXchange hos DFA. Da er det vel bare sånn det blir. Både på konsertene på Blå og Øya tidligere i 2006 har de i tillegg hatt partier av konserten der de spilte mer eller mindre techno. Ganske morsomt egentlig, og det var en del forundrede ansikter blant publikum da. Spank Rock er tydeligvis ikke så veldig opptatt av å holde seg til en sjanger. De befinner seg hele tiden innenfor hip hop, men samtidig rett på sidelinjen. Ikke det at det er så veldig nyskapende, men det er i alle fall noe for seg selv. Spank og XXX utgjør gruppa sammen med DJ Chris Devlin aka Chris Rockswell og DJ Ronnie Darko. Sistemann syr også klær til gutta og andre som har lyst på noe fint.

MC Spank Rock, aka Naeem Juawan aka MC Super Disco aka Spank Ro' aka Spank Rock er en aldeles glimrende rapper. Han har en nydelig timing og flow. Han minner en hel del om Q-Tip, i alle fall en sleazy variant. Det er spesielt på tredjesporet IMC det kommer frem hvor dyktig Naeem er. Passe stakkato rapping over en beat som minner en hel del om Mark Mothersbaughs Ping Island/Lightning Strike Resque Op.

Låtene Sweet Talk, Rick Rubin, Bump, IMC og Backyard Betty er stas. De påkaller dansing. Under hele Bump merker jeg at det eneste som gir mening er å synge med. Bump bump bump bump bump. Amanda Blank leverer også et av de drøyeste versene jeg har hørt på lang tid. Det starter rolig og pent, men tar helt av i den drøyeste tungegymnastikken jeg har hørt. Sweet. Og hun er om mulig enda mer grisete enn Naeem.

Sweet Talk er en rå, groovy og fengende. Den åpner beskjedent med repeat: "tap that ass tap that ass". Naeem inviterer helt klart til fest. XXXchange legger en beat som James Brown hadde vært stolt av. Og the Typical Girls leverer supre refreng. Det hele høres ut som en remix, men det er ikke det. Kanskje ikke så rart, ettersom XXXchange har uttalt: "I'm interested in remixing songs that don't exist. Creating songs just to remix them. Creating songs just to sample them." Og det er fett.

De har til og med fått med en hyllest til den smått legendariske produsenten Rick Rubin, som er ansvarlig for et par ting: Som medansvarlig for oppstarten av plateselskapet Def Jam, og dermed en del klassiske hip-hop skiver. Som produsenten som ga Johnny Cash en ny giv ved å produsere comeback-serien American Recordings. Og som mer eller mindre ansvarlig for sjangeren nu-metal. Tiden vil vise om han blir tilgitt for det siste.

Det er ikke mye her som minner om MTV Cribs, raske biler og mest mulig penger for minst mulig innsats. YoYoYoYoYo skiller seg derfor en hel del fra mye av den samtidige hip hopen, i alle fall den mer kommersielle delen. Det er vel ikke akkurat ment for massene heller.

Men som alle andre fester vil vel også denne dø ut. Mot slutten, sånn rett etter Coke & Wet, blir dette fryktelig kjedelig. Etter så mye moro er det tydeligvis på tide å gå hjem. Og da er det kjekt å ha to spor å høre på på veien. Greit nok, men samtidig så er det en påminnelse om at ikke alle sporene er like bra. Ja, ja. Er det så farlig? Festen var bra, den.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo