Hail To The Thief
CD (2003) - Parlophone 
/ EMI Virgin / EMI Virgin
Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3
Genre:
Rock
Stiler:
Eksperimentell rock / Collegerock / Post-rock
Spor:
2 + 2 = 5
Sit Down. Stand Up
Sail To The Moon
Backdrifts
Go To Sleep
Where I End And You Begin
We Suck Young Blood
The Gloaming
There There
I Will
A Punchup At A Wedding
Myxomatosis
Scatterbrain
A Wolf At The Door
Referanser:
Blur
Spiritualized
The Verve
Mercury Rev
Se også:
Kid A - Radiohead (2000)
I Might Be Wrong - Live Recordings - Radiohead (2001)
COM LAG (2plus2isfive) - Radiohead (2004)
COM LAG (2plus2isfive) - Radiohead (2004)
Villfarelse
Dette er et verk av bitter skjønnhet og estetisk kakafoni som kan få et hvert voksent barn til å gråte av glede.
Del på Facebook12.06.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)
Jovisst. Jeg liker "OK Computer". Den var akkurat på sin plass i en tid da jeg trodde det var generelt slutt på de gode utgivelsene, og at det herfra til evigheten bare var en eneste lang ørkenvandring. En vandring hvor jeg klamret meg til fordums tider, som et levende monument over en storhet som verden aldri mer skulle se. Jeg var den siste overlevende fra musikkens Atlantis, og ingen trodde meg.
Selvfølgelig var dette bare villfarelser.
Jovisst. "Kid A" er underlig. Den var akkurat på sin plass i en tid da jeg trodde det var generelt slutt på de nyskapende og gode utgivelsene, og at det herfra til pensjonen bare var en eneste lang ørkenvandring. En vandring hvor jeg klamret meg til fordums tider, som et levende monument over en storhet som verden aldri mer skulle se. Jeg var den siste overlevende fra musikkens syndeflod, og ingen trodde meg.
Selvfølgelig var dette bare villfarelser.
Jovisst. "Amnesiac" er mer optimistisk enn "Kid A". Den var akkurat på sin plass i en tid da jeg begynte å forstå at det var generelt slutt på de vanlige utgivelsene, og at det herfra til tredveårsalderen bare var en eneste lang vandring. En vandring hvor jeg ikke lenger klamret meg til fordums tider. Jeg var ikke den siste, men ingen trodde meg.
Selvfølgelig var dette bare villfarelser. Selv om jeg føler det, betyr det ikke at det er slik.
Jovisst. "Hail to the thief" er mer i retning av "Ok Computer". Men den er ikke på noen måte et tilbakeskritt. Vi snakker mer et helsikes langt trestegshopp i gullklasse. Alle disse skuffede som forventet seg "OK Computer II", kan skuffe seg for seg selv.
For hvem som helst kan spille gitar, og det kan for så vidt bli noe å leve av.
Hvem som helst kan ikke spille på strengene som Radiohead ikke lenger flørter med, men bruker til fulle på "Hail to the thief". Endelig får vi lydveggene og den organiske desperasjonen fra "OK Computer", kombinert med lydlandskapet av technics-lego og digitale såpebobler i sepiatoninger fra "Kid A" og "Amnesiac". Radiohead er mer fokusert, gitarriffende og elektroniske enn noensinne, og fører et sinnsykt driv med en sykelig, stoisk ro.
Det er som om Radiohead har oppdaget at de store og små lego-klossene kan brukes sammen, selv om de har forskjellig diameter på knottene. I framtiden vil alle band høres slik ut. Det er ikke villfarelser.
For fra studiolydene som starter "2+2= 5", til cowboy-valsen som runder av "A wolf at the door", er dette et verk av bitter skjønnhet og estetisk kakafoni som kan få et hvert voksent barn til å gråte av glede.
Kanskje til og med en voksen mann.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Etter første gjennomkjøring av dette albumet følte jeg meg rimelig forvirret og litt "lost", men jeg likte det! Dette var helt nytt og litt rotete, men hva er galt med det?
Min eneste bekymring er at dette kjennes ut som en avslutning for min del, en slags rar oppsummering. Spørsmålet mitt blir da; hvor går radiohead videre. Har de satt seg litt fast?
Jeg ser for meg at de gir ut et album som er noe likt senere, men det kan de jo ikke? det gjør vel ikke radiohead? eller gjør de det? Jeg klarer ikke bestemme meg for om de med dette albumet har gjort seg selv mer uforutsigbare eller mindre. Jeg er kort og godt meget forvirret og det er vel en hver radiohead fan er ute etter på et eller annet plan? mer spørsmål enn svar er det jeg alltid sitter igjen med fra radiohead og der vil jeg aldri bli skuffet! håper jeg...
Hørt plata kanskje 15 ganger. Det går opp for meg at enkelte av låtene blir bare bedre og bedre. syns de har hatt en fin utvikling og er sikker på at det vil komme enda et album. Ser ut som de er på rett spor i forhold til de mer rotete albumene til Amnesiac og Kid A, så vi får vente å se:)
Dette albumet er kanskje deres mest undervurderte album. For min del det minst tilgjengelige, men det blir bedre og bedre... Gleder meg til neste album som forhåpentligvis kommer til våren.