Genre:
Rock
Stiler:
Americana / Folk / Countrypop / Softrock
Spor:
Debris
With Tomorrow
Too Late
Be Real
It's Not Enough
Miss Directions
It Won't Hurt
Portland Water
Yellow Kid
There's a Reward
Referanser:
Gene Clark
Flying Burrito Brothers
New Riders of the Purple Sage
Se også:
No Wish to Reminisce - Neal Casal (2006)
Musikalsk manifest
10 coverlåter av artister som har formet og inspirert Casal som låtskriver.
Del på Facebook24.09.2004
35-åringen Neal Casal har i en årrekke vært et av de mest spennende navnene innen alt. country/americana. Med mesterverk som Rain Wind and Speed (1996) og Basment Dreams (1999) har han stått for noen av de mest helstøpte utgivelsene i sjangeren på 90-tallet. Det har aldri vært vanskelig å høre hvor Neal Casal kommer fra, lydbildet har alltid vært preget av folk og country. På Return In Kind blåser han støv av vinylsamlingen sin, og henter frem plater som garantert har vært viktig for ham som artist og låtskriver. Lydbildet på platen er utpreget akustisk, med unntak av Neal og gitaren finner vi veteranen Eric Heywood (Son Volt, Alejandro Escovedo, Richard Buckner) på lap steel og Dave Scher, kjent fra Beachwood Sparks, på keyboards.
Return In Kind åpner med Ronnie Lanes Debris. Den låten kler Casal godt, noe som går igjen på alle de 10 sporene. Heywoods lap steel leker seg bak Neals enkle gitarkomp og skaper en myk og behagelig stemning. Casal synger med en utrolig selvsikkerhet og han lever seg helt inn i Gene Clarks With Tomorrow. Dette sporet er helt klart verdt pengene i seg selv, selv om nivået ikke blir noe dårligere utover på platen. For Casal presterer å trollbinde oss låt etter låt. Hør bare på The Consolers' Too Late, et herlig country-soul nummer som viser at Casals stemme er fylt til randen av sjel, noe man også legger merke til på Be Real, en låt ført i pennen av Texas-legenden Doug Sahm.
It's Not Enough (Johnny Thunders) er et fengende flott pianonummer, mens Miss Direction (Love As Laughter) starter en rekke med tilbakelente låter som It Won't Hurt (Grace Brown) og Portland Water (Michael Hurley). Sistnevnte er uten tvil mitt favorittspor, og inneholder et herlig lekent keyboard-spill av Dave Scher. Yellow Kid er enda et soul-nummer, mens den vakre Joe Higgs låten There's a Reward får æren av å avslutte platen.
Noen vil kanskje si at Neal Casal har en for pen stemme, noe jeg til tider kan være enig i, men platen lider ikke på noen måter under dette. Et så nedstrippet prosjekt krever en viss sangferdighet, spesielt når det ikke er eget låtmateriale som blir servert. Noen vil kanskje også mislike soulpreget platen har, men jeg tror de fleste vil elske det. Return In Kind sprudler av varme og kjærlighet for musikk. Det har ikke blitt en ordinær "coverplate", men mer et musikalsk manifest over Neal Casals styrke både som artist og fortolker.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere: