Dengue Fever

Dengue Fever

CD (2003) - Mimicry / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

The Night the Lights Went On In Long Beach

Phnom Penh møter Long Beach i denguefeber-rus. Smittsomt, men ikke dødelig.

Av Bjørn Hammershaug

29.01.2004

Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance' egen label Web of Mimicry er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk fremført på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret til Dengue Fever er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman (Dieselhed) legger på twang, mens Ethan Holtzmans Fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (Lost In Laos, I'm Sixteen) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (22 Nights, Flowers). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.

Groovissimo

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere: