cover

Aesthetics

Maribel

CD (2009) - Oslo Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Shoegaze / Støyrock / Drømmepop / Indierock

Spor:
Euphoric Licks
Taste the Trash
Ecstatic
Soothe
Flesh & Blood
Deflowers
Downstairs
Anaesthetics
Siamese Eyes

Referanser:
My Bloody Valentine
Jesus and Mary Chain
Serena Maneesh
The Lionheart Brothers
I Was a King
Cocteau Twins
Le Corbeau

Vis flere data

Se også:
Taste the Trash/Spit Voyage - Maribel (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fuzzforførelsen

Kan man bruke estetikk som et kriterium for å bedømme kvalitet? Eller har jeg rett og slett bare blitt forført?

At Maribel har lagt seg tett opp mot Serena Maneesh på svært mange måter er vel ingen overraskelse. Min første tanke var nok dette også, selv om Norges ubestridte shoegazemestere er på hold, så trenger man vel ikke en kopi.

Flaks at Maribel mener det samme. For selv om slektskapet henger som en velmenende skygge over Aesthetics i begynnelsen, så blir det kjapt klart at dette er en skive som ikke lener seg på noe annet enn sine egne styrker. Og når tittelen på skiva tydelig henviser til noe som kanskje ikke trenger å bety gjennomgående kvalitet, så kan det være greit å huske at det er musikk det er snakk om her, og at estetikk er en større del av det enn man kanskje kan lure seg selv til å tro. Jaggu er det ikke det som er kunst kanskje.

Velvalgte og velplasserte innflytelser er forventet og velkomne uansett. Som vokalist/bassist Liv Inger Engevik for eksempel. Hun har nok hørt en del på både My Bloody Valentine og Serena Maneesh, og måten den silkemyke stemmen gnir seg tett opp mot og skyr nervøst unna den konstante peset resten av bandet lager er mildt sagt lekker. Samspillet med vokalist/gitarist/låtskriver Pål Espen Kapelrud er i tillegg like elektrisk som det er harmonisk. Slikt er svært sjarmerende når det fungerer. Og ikke minst perkusjon som er kreativ samtidig som den er enkel, og unngår på den måten å bli slitsom, setter et preg på Aesthetics. Og på like slentrende måte lurer de lekre popmelodier ut av støyende gitarvegger og et kledelig småskittent lydbilde. Et lydbilde som virker logisk kontrastfylt når man tenker på at Bjarne Stensli og Emil Nikolaisen er involvert i produksjonen.

Maribel dyrker riktignok et relativt lite strukturert lydbilde generelt sett, noe som kanskje er det som er med på å gjøre Aesthetics så uimotståelig som den har blitt. Slik bare shoegazere er i stand til, har de laget en skive som er både skamløst forfengelig, kaotisk bråkende og uanstendig sexy på en gang.

Det høres kanskje ut som det er etter boka. Og det er det i stor grad, men er det så fryktelig da? Nei, og Maribel har i tillegg til å lage en gjennomgående deilig skive også greid å gi oss et lite knippe tid- og vektløse undergrunnshymner i låter som Taste the Trash, Flesh & Blood og Siamese Eyes.

Coveret beskriver egentlig dette på en perfekt måte. En følelse av å nettopp ha åpnet øynene blandet med følelsen av å sveve tett opp under lysene i taket i en mørk kjeller der man umulig vet om det er natt eller dag på utsiden. Vokalen til Engevik står for svevinga, mens lydveggene presser oss med ansiktet først ned i gulvet. I en slags limbo der får man med seg det meste av ting man ellers kanskje ikke får med seg, og selv om det kanskje ikke er i detaljene Maribel overbeviser mest, så har det i all sin beskjedenhet blitt en liten åpenbaring.

Så det er vanskelig å være for streng mot Aesthetics, rett og slett fordi det har blitt en griseflott skive. Og det blir kanskje urettferdig å bruke Serena Maneesh mot Maribel, på samme måte som det ville vært urettferdig å bruke My Bloody Valentine mot Serena Maneesh. Med andre ord forståelig om man skulle være av den mer kyniske sorten, men når gode skiver som dette skal feires så kan jeg være tilbøyelig til det meste.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo