Hymns

Godflesh

CD (2001) - Music For Nations / Zomba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Råttent kjøtt

Bandet med et av de desidert feteste navnene i klassen er tilbake.

Av Erik Aadland

Del på Facebook08.11.2001

Jeg hev meg over denne promoen som en sulten gribb. Ah! Godflesh! Dette skulle bli fett. Hymns er gruppas siste utgivelse, og jeg kunne ikke vente til å komme i gang med lyttingen…

Godflesh var, sammen med Pitch Shifter, et av de to industrielle flaggskipene på undergrunnslabelen Earache Records på slutten av 80-tallet. På den tiden skulle det godt gjøres ikke å få med seg Godflesh' debutskive Streetcleaner (1989) og oppfølgeren Pure (1992) hvis du var inne i den mer ekstreme delen av musikken på markedet. Hvordan er det så å høre på Godflesh anno 2001?

Sorry. Denne skiva når ikke opp mot bandets første utgivelser, som nesten er for klassikere å regne innen engelsk industrial metal. Jeg får rett og slett ikke helt feelingen med Hymn. Hva er det så som er galt? Borte er den karakteristiske trommemaskinen, og med den er også den monotone, kalde, maskinaktige lyden/feelingen fra de første skivene. Det er synd, for dette var Godflesh sitt store sæpreg. Bandet har skaffet seg en levende, analog trommis i stedet, og vi sitter tilbake med et mer ordinært alternativt metal-band. Dette er relativt streit, rett frem og ikke så eksperimentelt som det kunne være.

Vi snakker 10% doom, 20 % NU metal, 30% Sepultura på halv speed, masse Ministry og litt Seigmen. Hva er det? Ikke så veldig mye. Produksjonen er også ganske middelmådig og tam. Borte er trøkket og veggen av lyd.

Det finnes unntak. Låta For Life er i nærheten av gamle takter, det samme er Jesu som er den klart mest spennende låta harmonisk sett. Nettopp harmonier skulle det vært mye mer av for å kompensere, enn så lenge bandet ikke lenger er industrial og den kalde veggen mangler.

Nei. Bruk heller penga på for eksempel Pure. Sett deg så ned i et goldt, kaldt og nakent rom. Putt i CDen og skru opp volumet. Høyt. La deg hypnotiseres av åpningslåta Spite, og skli inn i et sort hull du har problemer med å komme deg ut av igjen. Øynene går opp i skallen, og du er hjemme. Da skjønner du hva Godflesh egentlig dreier seg om. Say no more.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: