cover

Separation Sunday

The Hold Steady

CD (2005) - French Kiss

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heartland rock / Rock'n'Roll

Spor:
Hornets! Hornets!
Cattle and the Creeping Things
Your Little Hoodrat Friend
Banging Camp
Charlemagne in Sweatpants
Stevie Nix
Multitude of Casualties
Don't Let Me Explode
Chicago Seemed Tired Last Night
Crucifixion Cruise
How a Resurrection Really Feels

Referanser:
Bruce Springsteen
The E Street Band
Bob Seger and the Silver Bullet Band
The Replacements
Tom Petty and the Heartbreakers
Reigning Sound
Sister Double Happiness
Six Finger Satelite
Les Savy Fav

Vis flere data

Se også:
Boys and Girls in America - The Hold Steady (2006)
Stay Positive - The Hold Steady (2008)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Born to run

40 minutter lang leksjon om gatelivets skyggesider og belastede bakgater - fortalt gjennom den stolte tradisjonen til classic american rock music.

Med sitt andre album har The Hold Steady oppnådd en del blest i amerikansk presse i løpet av 2005, men her i landet er nok ex-Minneapolis, nå New York City-bandet fremdeles et relativt ukjent navn. Kanskje det kunne vært en spore til inspirasjon for oppkomlinger her hjemme å blitt litt bedre kjent med denne kvintetten? Det er nemlig ikke mange norske rockeband som holder en slik standard, og det skyldes ikke bare at stilen er rotfestet amerikansk (tvert imot, vil enkelte si).

The Hold Steady spiller sin rock slik rock skal spilles, og de viderefører en stolt fordrukken tradisjon fra tvillingbyene. Det er særlig The Replacements jeg har i tankene, og Separation Sunday står der oppe sammen med en av 80-tallets bedre rufseskiver og personlige favoritter: Let It Be. Det er lett å ty til floskler som ærlig arbeiderklasserock om dette, og kanskje skyldes det at nasjonen vår virker å være i stadig større grad avsondret problemer andre må streve med at det knapt finnes ett rockeband som virker å formidle den nødvendige desperasjon, energi og sultne fandenivoldskheten som amerikanerne har spyttet ut i årtier. Moss er ikke Detroit, og Oslo er slett ikke New York City. Vi produserer stort sett bleke kopier eller utstuderte posører som skal tilhøre en eller annen "scene" som er flavour of the month der de færreste engang kan bruke sitt eget morsmål. Til det kommer en røvergjeng og overrasker oss (de kommer nok, og scenen er tom) så kan man altså forlyste seg med ekte vare fra The Hold Steady.

For dette er "the real deal". På ingen måte er Separation Sunday en "kul" eller "tidsriktig" plate (eller, det er den vel siden såkalt "kredible" nettsteder har hausset den opp), men dette bandet kunne like gjerne eksistert i 1975 eller 1985 - et sted på tidslinjen mellom Bruce Springsteens gateband og Green On Reds velmaktsdager. Det som selvsagt sikrer Hold Steady mer enn vanlig spaltegjemsel, ved siden av lyrikken, er at de utfører dette med nevnte nerve og sjel, noe som er alfa og omega skal man forhindre å få gubbestempel og utdatert påklistret leveransen. Det låter ekte og det låter riktig så fett. Kanskje er det nettopp det faktum at man med The Hold Steady blir påminnet om at rock ikke trenger å streve etter det moderne at de virker så friske?

Hva har vi så her? 11 låter - 40 minutter - no bull, ingen nykker. "She said always remember, never trust me..." sier vokalist og låtskriver Craig Finn innledningsvis, han har en slik slitt stemme man får av for mange lange kvelder ute på byen, ikke spesielt bra, men du verden så effektfull. Bandet kommer så inn og ruller opp med en tungt gitarladet og melodisk sugende Hornets! Hornets! der man umiddelbart legger merke til det fyldige orgelet som følger oss platen ut. Åpningslåten legger til grunn en gjennomgående mørk tone på tekstsiden, geografisk konsentrert i Minneapolis:

I guess the heavy stuff ain't quite at its heaviest
by the time it gets out to suburban Minneapolis
We were living up at Nicollett and 66th
with 3 skaters and some hoodrat chick....

I dette urbane midtvesten-universet tegner Finn bilder han tydeligvis kjenner godt, som en nyfødt Lou Reed beskrives gatelivet meget stilsikkert, med et blikk som er både sløret og skarpt, og med en penn som er likedan. Persongalleriet er levende, fortellingene, gjerne tragiske og tunge, troverdige med gjengangere som går på tvers av låtene (protagonist er "hoodrat" Holly Halleluja). Humoren er av det svarte slaget. Det skrives med rene ord for pengene, men forfattere som Algren og Yeats kan gjerne dukke opp i samme låt, side om side med en Pogues-pastisj (Fairytale of New York). Det er definitivt mye street-smarts over godeste Craig Finn.

Musikalsk er stilen passende til disse tekstene; rått jordnære, ubehøvlet og direkte, med en sårbar undertone. Blåsere og orgel gir en "soulfeeling", de hvasse, huggende gitarene trekker mot punken og asfaltrocken, den tidvis episke rockmytolgien mot Meat Loaf, med den samme svetten som drypper ned ryggen til Greg Cartwright (Reigning Sound). Sa jeg classic rock? FM radio? Åpne veier og fullt volum. Jepp, jeg gjorde visst det.

Kan ikke annet enn å tro at dette må være et fett liveband også - til de kommer på en joint nær deg, Separation Sunday er en av 2005s beste rockeleksjoner innen asfalt- og whiskeyskolen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo