I Am a Bird Now

Antony and the Johnsons

CD (2005) - Secretly Canadian / Rough Trade / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Candy Darling says...

... og hvem hadde trodd at Boy George skulle bidra på årets flotteste duett...

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook16.02.2005

Han er en underlig skrue. En androgyn drag-kunstner hjemhørende i New York, som synger med et enormt gudbenådet patos som svulmer et sted mellom Nina Simone, Jimmy Scott og the Buckleys. Han får med seg folk som Boy George, Rufus Wainwright, Lou Reed og Devendra Banhart, vokste opp på en blandingsdiett av Soft Cell, Billie Holiday, Culture Club og Otis Redding, og har laget en så storslått, voldsom og følelsesladet plate at den kan ta pusten fra de fleste. Mannen vi snakker om heter Antony, og platen bærer tittelen I Am a Bird Now.

Omslaget kan foldes ut som et lite skrin. På hver side av er det bilder som forteller noe om innholdet: Selve coverbildet er Candy Darling On Her Deathbed (Darling var en av Andy Warhols stjernepiker, som døde i 1974). Andre bilder viser en fengselskalender, barnebrev fra et sykehus, et Josef Astor-fotografi (av en Gimp-antrukket Hr. Page, som platen er dedikert til) og Antony i full make-up. Denne brede, kunstneriske tilnærmingen er en nøkkel for å forstå, og kanskje fullt ut akseptere Antonys dramatiske og uredde stilblanding (cabaret, blues, pop, soul, David Lynch og Diamanda Galas). Siden tidlig på 90-tallet har han vært en sentral skikkelse i New York Citys avantgarde/kunst-miljø, og i 2000 slapp han sitt debutalbum som Antony & the Johnsons. Han er på mange måter en artist det er like enkelt å mislike som det er å elske, med en androgyn look og sjelfull fremtreden som garantert vil virke frastøtende og svulstig på de fordomsfulle og uromantiske. Vel, over til oss andre:

"Hope there's someone to take care of me, when I die..." er Antonys første ord. Og med det dimmes lysene passe ned. I Am a Bird Now er både bønnfallende og bunnløs, men den rommer også endeløs kjærlighet, lengten og håp. Hope There's Someone åpner som en neddempet ballade med Antony foran pianoet, som halvveis i sangen kastes ut i stormen og bygger et voldsomt crescendo som får rulle låten ut. En vidunderlig åpning som etterfølges av smektende My Lady Story. Det er en låt Thomas Dybdahl kunne saget av seg foten for å få fremføre, her dandert med høflige strykere og beroligende fløyter hvor det er den dresskledde cabaret-sangeren Antony som her gir av hele seg. Denne mer kontrollert balladeformen følges også på Today I'm a Boy:

One day I'll grow up, I'll be a beautiful woman. One day I'll grow up, I'll be a beautiful girl...

Her er det igjen Antony sittende ved pianoet som i størst grad fyller opp første del, før et mer voldsomt og hamrende parti tar over, og markerer nerven som ligger i Antonys låter. De kan være helt rolige, men de er aldri i ro. Det er gjerne noe mørkt som vaker i nærheten, og truer det vakre - og som av og til overtar. Mangler dette, glipper også noe av spenningen (Man is the Baby).

De fire første låtene er dominert av Antony alene. De etterfølgende gir plass på scenen til størrelser fra både fortid og nåtid. Først ute er barndomshelten Boy George i duetten You Are My Sister, og sannelig klarer ikke de to sminkeguttene å produsere noe som må bli en av årets store låter. Boy George crooner som gammel statsmann, og hans slitte røst passer som en silkehanske til Antonys sterke. Sammen vandrer de ned mimregata på så rørende og ektefølt måte at gåsehuden ligger tett over hele kroppen når de er ferdige.

Rufus Wainwright eier hele What Can I Do? som skuffende nok bare er drøyt minuttet lang, men som også er en annen røykfylt piano/strykerdominert nattballade med skjulte krefter. Inn med Lou Reed som leser et eller annet dikt til Antonys sang. Reed var tidlig ute med å oppdage Antonys talent, og slapp ham til med Perfect Day på sin The Raven. Deres Fistful of Love (tittelen er lånt av Marc Almond), fylles opp av soulfylte blåsere og Reeds elektriske gitar. Devendra Banhart, nok en artist med særegen røst og et urbant naturbarn av vår tid, får introdusere mektige Spiralling - og med vissheten om at fuglejenter kan fly legges platen til hvile øverst på drømmenes tårn, der den kan hentes ned igjen når man enn måtte ønske det.

Det tok meg et par år å bli fortrolig med Antony og hans falsett/tenor. Men det er verd ventetiden. Fem år siden debuten har han returnert med nok en fantastisk plate. Slipp romantikeren i deg løs og gi deg hen!

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: