cover

Closer

Plastikman

CD (2003) - NovaMute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Minimalisme / Techno / Ambient

Spor:
Ask Yourself
Mind Encode
Lost
Disconnect
Slow Poke (Twilight Zone Mix)
Headcase
Ping Pong
Mind in Rewind
I No
I Don't Know

Referanser:
Fuse
Sven Väth
Speedy J
Jeff Mills
John Acquaviva
Carl Craig

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Closer

Plastikman er tilbake, mer monoton og minimalistisk enn noen gang. Etterlengtet utgivelse fra en av de virkelig store.

Det er få musikalske begivenheter som fremkaller større forventninger hos undertegnede enn en ny utgivelse fra mesteren av minimalisme. Richie Hawtin klarte med sin første utgivelse som Plastikman, Sheet One, å trylle fram den reneste aurale magi av sine få, men velvalgte lydbokser. Sjelden har noen plate blitt konsumert med liknende ekstatisk entusiasme. Det totalt nedstrippede lydbildet, de fantastiske dype basslydene og den eksklusivt sparsomme rytmeprogrammeringen var som et befriende friskt pust fra alt annet på den tiden, som til sammenligning virket å oppta unødvendig og forstyrrende plass i øregangene. Stemningsbildene i verk som Gak, Glob og Plasticine er fremdeles like himmelsk berusende som de var i 1993, og fascinasjonen for hans originale uttrykk har holdt seg like levende som ved første møte. Hawtin klarer med besynderlig stabil evne å skru feinschmeckerlyd ute av den minste detalj, og behersker, for ikke å si mestrer, et svært bredt stemningsspekter selv med sin selvpålagte minimalismes naturlige begrensninger.

Plastikmans tidligere plater har alle inneholdt en hel del søkende og stemningsfull ambiens. Noen ganger som vakker monoton melankoli, andre ganger i form av dype og seige mantraer som munner ut i dempet himmelsk ekstase. Allikevel klarer han også å trylle fram hardere låter med en tettere struktur som fremstår som rene rytmeorgiene, til tross for at lydbildet oftest består av et skarve minimum av virkemidler. Sheet One var inngangsporten til den elektroniske musikkens nirvana. De to neste albumene, i det som ble hans trilogi med Musik og Artifakts b.c (Before Consumed), beholdt den musikalske tematikken fra Sheet One, men videreutviklet og perfeksjonerte minimalismen i den grad at selv den minste variasjon i bassgang eller rytmemønster fortsatt fremkaller frysninger på ryggen og lykkelige smil om munnen. Abstraksjonismen kom tydeligere frem i den mindre tilgjengelige Consumed, og innimellom kom Hawtin med det ene briljante miksealbumet etter det andre. Hans DE9: Closer to the Edit framstår som en av de absolutt beste mikseplatene som noen sinne er laget, uansett sjanger. Med godsingelen Closer to the (r)Edit friskt i minnet og med tanke på Plastikmans tidligere meritter, var det med skjelvende knær, fryd i blikket og stjerner i siktet hans siste plate Closer ble mottatt.

For å ta det mest åpenbare først; nå har Hawtin begynt å synge. Og for å berolige tvilerne til denslags først som sist; det er slettes ikke så ille som man kunne ha fryktet. I den grad man kan kalle det sang, passer det faktisk ganske godt inn i det nye materialet. Det dreier seg mer om stemningsforsterkende tekster som uttales gjennom en masse filtre og forvrengningsapparater, slik at stemmen får et toneløst, kjønnsløst og nærmest umenneskelig preg. Musikken er til å begynne med dyster og følelseskald, og stemmen messer ut tekstlinjer som "I tried in vain, to disconnect my brain". Resultatet er ganske ubehagelig og guffent, men på en vidunderlig schizofren måte. Spennende er det også, selv om det midtveis bikker over mot det i overkant monotone. Lydregisteret er ekstremt nedstrippet og ribbet helt til beinet, og de tidligere antydninger til melodiske utskeielser besørges denne gang til nød av variasjonene av bassens dybde. På coveret opplyses det også til alt overmål at bassfrekvensene er "EQ'd for optimised sound", men lytteren oppfordres allikevel til å "accentuate the bass further for an improved listening experience". Dermed står detaljfokus i høysetet, og i stedet for å få noe gratis, tvinges man kanskje til å anstrenge seg ekstra for å komme Closer til Plastikmans absolutte idésentrum. Faren er dog at så lite kjøtt på beinet kan føre til følelsen av å sitte igjen med et nakent og fargeløst skjelett. Mulig det er nettopp det som er meningen, men selv savner jeg litt av fargene, varmen og noe av den sakrale stemningen som preget de tidligere utgivelsene. Litt krutt hadde heller ikke vært å forakte, når jeg tenker meg om.

Closer har blitt en klaustrofobisk, monoton, paranoid og kald plate. Den er ekstremt minimalistisk, men på sett og vis allikevel dypere og mer utfordrende enn de foregående verker. På Mind In Rewind finnes det en marginal men velartikulert funk i samspillet mellom statisk rytmeprogrammering og vital bassgang. I Don't Know tar heldigvis opp noen få men forløsende tematiske tråder fra Sheet One, Musik og Artifakts, i noe som blir et svært godt gjenhør og således en happy ending på den ellers så dystre platen. Som helhet er Closer krevende og lite tilgjengelig, og forutsetter både optimale lydforhold og streng konsentrasjon. Om den ikke når helt opp til nivået på de tidligere Plastikman-utgivelser, er det allikevel en god følelse å sitte med en ny, skummel og smal plate fra en av verdens mest markante produsenter innen sitt område.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

TeeBee - The Legacy
Okkervil River - The Stage Names