The Blessed Hellride

Black Label Society

CD (2003) - Spitfire / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Going Wylde

Dette er fortsatt mest Zakk Wyldes soloprosjekt. Tøffere i kantene og mer møkkete enn Ozzy våger å vise seg.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook20.06.2003

Zakk Wylde trøkker til med et nytt album et års tid etter 1919 Eternal. Der forrige skive var mektig på sitt beste og patetisk på sitt verste, er årets utgivelse jevnere. Ingen klare topper, men heller ingen feilsteg. Det er fortsatt mørk og tung heavy metal. Det er mulig The Blessed Hellride kan selge noen ekstra eksemplarer på Ozzy Osbournes bidrag på en låt.

Wylde og trommis Craig Nunenmacher angriper låtene med passe doser tyngde og trøkk. Innimellom skal gitarferdighetene vises fram, men uten at det blir for mye av det gode. Det er mange blytunge og gode partier, men det nærmer seg aldri noe originalt. En del ganske gode låter er likevel å finne.

Stillborn, hvor Ozzy Osbourne bidrar med noe vokal, er nok den låta med mest minneverdig refreng. En låt i Ozzygata, og med Wyldes noe grovere vokal på versene. Han synger slettes ikke verst, men er nok likevel sterkest på strengeinstrumenter.

Plata deles opp av ballader. Tittelkuttet og den mer kraftige Blackened Waters gir nødvendig variasjon og pusterom. Vakrest er den avsluttende Dead Meadow, med tangentspill og mer beskjedne gitarer. Et av skivas høydepunkter, selv om den kanskje er mest utypisk.

Black Label Society er ikke et band i metaleliten, men et tøft band for de som graver dypere. Litt ensformig kan det bli, der særlig noen av de tyngre låtene kan bli litt anonyme. The Blessed Hellride er likvel ei jevn skive. De som har hatt sansen for Black Label Society tidligere vil sikkert også glede seg over denne.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: