cover

You Lost Me at Hello

Bushman's Revenge

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz / Rock

Stiler:
Fri-improvisasjon / Hardrock / Prog

Spor:
Count The Holes In Your Head
Bølehøgda Rock City
Ginsberg
Hell Is For Hello
King Of Hello
Ghostwriters In The Sky
No Sleep 'till Hammerfest
Champagne For My Real Friends

Referanser:
Scorch Trio
Shining
Supersonic Rocketship
Jimi Hendrix

Vis flere data

Se også:
Cowboy Music - Bushman's Revenge (2007)
Jitterbug - Bushman's Revenge (2010)
Thou Shalt Boogie! - Bushman's Revenge (2013)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Følg tråden

Bushman's Revenge flytter sine yttergrenser med tyngre rock og friere improvisasjon.

Etter debuten Cowboy Music på selskapet Jazzaway for et par år siden, slipper den unge trioen Bushman's Revenge nå sin andre plate. Beitet er skiftet, og de gir ut You Lost Me At Hello på Rune Grammofon, hvor blant annet søskenbarn Shining holder til. Ingen stor overraskelse ved denne vendingen, på samme måte kan vi også se en naturlig utvikling i musikken.

Fremdeles er Even Helte Hermansen gitarist og låtskriver, mens Rune Nergaard og Gard Nilssen spiller fremdeles bass og trommer. Til gitartrio å være, er dette ganske oversiktlige saker, hvor en tung vrenggitar dominerer i front foran et tromme/bass-komp. Skjønt til jazztrio å være, er dette kanskje først og fremst veldig ærlig og overbevisende arbeid, men samtidig svært interessant. Hva er jazz og hva er rock og hvordan henger alt sammen? Et utslitt spørsmål i en sliten diskusjon, men det er ofte vanskelig å unngå slike betraktninger, også her.

Men la oss nå først se hva de har kommet med. You Lost Me At Hello er på sett og vis en naturlig forlengelse fra den første platen, hvor intensitet og uttrykk er intakt i et stadig stødigere samspill. Mange av låtene er tydelig komponert og arrangert i en tradisjonell tema/solo/tema-stil, dessuten finner vi et par passasjer over groovy riff i skjeve takter og former som både fenger og fascinerer, og generelt sett vil jeg si rocken har blitt langt tyngre på denne platen.

Samtidig blandes dette med fri-improviserte partier. Plutselig dukker de opp, enten som et sidetema eller som grunnelement for et strekk, og like plutselig tar rocken over. Totalt går det kanskje an å si at musikken på en måte har ekspandert i hver sin retning, og blitt enda mer rock og enda mer friimprovisasjon – og siden denne beskrivelsen byr på et sprikende bilde, er det derfor godt å vite at trådene er sveiset godt sammen og vel så det.

For noe av det essenielle ved denne trioen mener jeg er nettopp strukturen de legger opp til i låter og strekk. De kan gå langt ut i det fri i improviserte partier og skape et kaos som får jazzryggene til å vagge, men alt følger bestandig en rød tråd gjennom hva det nå måtte være som spilles, enten det er heavyrock eller freebag, som sporer tilbake til et utgangspunkt i form av et riff eller en beat.

Sammenligner vi alt dette med Scorch Trio, som også er en (mer etablert) gitartrio på Rune Grammofon, er det mange objektive likheter i form av instrumentering og den friimprovisatoriske innfallsvinkelen. Forskjellene, og i dette tilfellet egenarten hos Bushman's Revenge, ligger i selve materialet. Scorch spiller fri-impro, Bushman's spiller rock. Brutal og kontroversiell påstand kanskje, men veldig sann.

Etter å ha blitt kjent med bandet gjennom den første platen, hadde jeg inntrykk av at dette var jazz+vreng, for å si det banalt, og jeg fikk derfor en slags tja-følelse i forhold til den langsiktige kvaliteten. Fremdeles vil jeg si bandet følger samme oppskrift, men ikke bare har Hermansen brukt mer og tyngre vreng, Nergaard har dessuten gått over fra kontrabass til plankebass og følger på denne måten bedre opp intensjonen bak gitarvalget. I tillegg har Hermansen benyttet flere gitarspor, som for denne trioen gir et større lydbilde mer solid studiosound.

Når det er sagt, fremstår låta Ghostwriters In The Sky som en ettertenksom perle med sin sløye puls, trommevisping og eiendommelige kontrabassolo. Dette konrasterer derfor til de progressive åpningssporene og No Sleep 'till Hammerfest, som temmelig presist forener nettopp tunge riff og frie tøyler, før sistespor avslutter festen med en ekstranummerlignende powerballadeallsang på teksten la-la.

Nå midtveis i februar 2009 er det ikke lenge før det er et helt år siden disse opptakene ble gjort, og når man hører på 25 år gamle musikere som utvikler seg i god medvind, er det derfor rimelig å anta at uttrykket kan synes forskjellig fra ett år til et annet. Likefullt er denne platen en stadfesting og retningsviser i forhold til hvilken vei dette går. Etter dette plateslippet følger konserter i Oslo, Tromsø og Stavanger, noe anbefaler jeg til det ytterste at du får med deg hvis du kan.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Felice Brothers - Yonder Is the Clock

(Team Love)

The Felice Brothers rusker liv i tradisjonell amerikansk folk på en måte som bør ta pusten fra de fleste.

Flere:

Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge
Neurosis & Jarboe - Neurosis & Jarboe